Vranglære II.

II. Jesu ord om vranglære m.m.

Vi begynner med Frelseren. Han var og er Guds Sønn. Derfor kan han ikke ta feil. Det han har sagt om alle ting, vil skje. Derfor lytter vi gjerne med ærbødighet og ydmykhet til det han sier. Men vi kommer ikke til å ta med alle bibelvers om dette i noen kapitler her. Det blir et utdrag som viser hovedsaken.

Allerede i Bergprekenen advarte Jesus disiplene mot forkynnere som ikke talte rett.  Han sier i Mat. 7, 15: Vokt dere for de falske profeter. Han hadde nettopp bedt folket om å gå inn gjennom den trange porten og leve på den smale veien. For det var også en annen port – som var trang og veien der var brei. Og det var altså de falske profetene som talte om en lettere vei til Guds himmel. Der skulle det ikke koste noe for dem selv. Problemet var at den breie veien ikke førte til målet. De ville aldri nå Guds himmel om de fulgte deres råd og tale.

Jesus sier også at de falske profeter kommer med list slik at folket ikke skal forstå at noe er galt. De kommer i saueklær. På tross av utseende er de ulver som vil splitte og sluke Guds forsamling på jord. Det lærer oss at vi også skal være forsiktige med de som er vennlige og hyggelige mot oss. Det er ikke utsiden som betyr noe. Det kan nok være vanskelig å oppdage hjertespråket hos noen, men da bør vi kanskje ha litt bedre tid til å prøve dem. Det var en god regel i gamle dager. Fruktene er det som kommer og viser seg etter en tid.

Her sier Jesus også noe om hvordan det går dem til slutt, v. 21ff. Det kommer en dag med regnskap og oppgjør for alle forkynnere og arbeidere i Guds rike. «På den dagen,» sier Jesus. Da er det ikke nok å si: Herre, Herre. Og det er heller ikke nok å vise til resultater av vårt liv. Da skal noen komme fram og si: «Vi har». Og så regner de opp profetord, makt over onde ånder og mange kraftige gjerninger. Ja, de har gjort det i Jesu navn.

Det er altså ikke tale om ukristelige og verdslige mennesker. Vi taler her om forkynnere og arbeidere som bruker Jesus i tjenesten. Det er i etterkant av dette at han taler om de som bygger hus der grunnvollen svikter. Det fundamentale er feil.

I en av sine gjenkomsttaler hos Matteus svarer Jesus på disiplinenes spørsmål slik: «Se til at ingen fører dere vill» (Mat. 24, 4). Han visste hva som ventet dem. Også disiplene stod i fare for å falle. Det var til dem han talte nå.

Så utdyper Jesus svaret på denne måten: «For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias. Og de skal føre mange vill.» Det er ikke tale om noen få eller en og annen svak sjel. Mange, sier han. Og det er i gjenkomsttalen han sier dette. I den siste tid før hans gjenkomst vil faren være størst. Mon ikke vi er inne i den tiden nå? Vi er i alle fall nærmere gjenkomsten enn noen gang før.

Mange ting skal skje i forkant. Naturkatastrofer og forfølgelse og hat bl. a. Og da kommenterer han det slik: «Mange skal da falle fra … Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange … da skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» V. 10ff. Det blir med andre ord mange frafall og uhyggelige stunder i de siste dager. Og det er når vi ser dette, at vi skal vite at Jesus er når, v. 33. Mot slutten av denne mektige tale kommer han med formaningen og oppfordringen til disiplene: «Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.» v. 33.

Jesus har omsorg for sine og formaner dem – dere også, sier han. Han vil også nå oss i dag, snaret 2000 år senere. Vær rede! Han kommer uventet.

Markus har et lite tillegg i talen: Ta dere i vare, Mark. 13, 9. Og begge sier noe om at det er de som holder ut til enden, som blir frelst. Vær på vakt, sier Jesus. Jeg har sagt dere det på forhånd, Mark. 13, 23. Ingen unnskyldning blir godtatt. Vi er advart. De falske profeter og forkynnere er så farlige at til og med de utvalgte kan bli ført vill – om det var mulig. Mark. 13, 22.

Det er Lukas som i en gjenkomsttale siterer dette av Jesus: Kom Lots hustru i hu, kap. 17, 32. Hun skulle også være med ut av Sodoma til et trygt sted i fjellene. Men hun gjorde mot Guds bud og så seg tilbake. Dermed var hennes reise slutt. Det skal vi huske, slik kan det gå. Det kan bli resultatet av den falske lære.

Også Lukas taler om falsk forkynnelse, kap. 21, 8: «Se til at dere ikke blir ført vill. For mange skal komme i mitt navn og si: Det er meg. Og tiden er kommet vær.» Og så legger han til: Gå ikke etter dem!

Vi skal skille lag med vranglærene. Vi må lære å skjelne mellom rett og falsk lære og forkynnelse. Og så sier vi: Nei takk, til det som ikke stemmer med Ordet.

Johannes siterer også Jesus om dette emnet. Hos ham ligger denne tanken under mye av det han sier. Johannes sier f. eks. at Jesus kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham, Joh. 1,11. Da sier han underforstått at jødene (hans egne) vraket Messias og var slik hans motstandere. Det ser vi i Mat. 23 der Jesus har sterke ord om og mot de skriftlærde («jødene»).

I Joh. 10 kommer så lignelsen om den gode hyrde. Her tenker vi ofte på hyrdens oppgave og at han passer på oss – i tråd med Salme 23. Men allerede i første vers taler Jesus om en annen, en tyv og en røver som ikke går gjennom døren. I v. 5 taler han om en fremmed som prøver å få sauene med seg. Da sier Jesus noen avslørende ord med stor lærdom i seg: De vil ikke følge ham. I v. 12 blir han kalt for leiekar som ikke kjenner ansvar for sauene.

Det er rimelig å mene at dette på Jesu tid var fariseere og skriftlærde. De var loviske og gav nøye akt på det ytre og de religiøse former. De bryter seg inn i menigheten for å stjele, som J. R. Dummelow sier. Sauene kjenner ikke de fremmedes røst. Det er en viktig setning og sannhet. Den som kjenner lite til Jesu forkynnelse og lære, vil lett la seg lede på andre veier. Og hvordan skal vi få et godt kjennskap til hyrdens røst? Her har svensken Erik Bernspång et godt svar: «Gjennom å lytte flittig til Jesus i Ordet holder vi oss kjent med hyrderøsten, og slik er risikoen mindre for å bli bedradd av de mange røstene» (Joh. Evang. S. 266). Å lytte til andre skaper bare forvirring i sjelen. Da kan også en sann troende bli usikker.

Til alle tider har det vært slike lovlærere. De har ikke alltid lagt vekt på samme lære. Felles for dem er likevel at de vektlegger det vi må gjøre for å bli kristne og bli bevart i troen. Det er i møte med dem vi må være trygg på hyrderøsten. Hva ville Jesus sagt i dette tilfelle? Lovlærere kan vi trolig finne i alle samfunn – i Statskirken (Folkekirken), i lekmannsorganisasjoner, i frikirker og i mindre grupper som samles om Guds ord.

Jesu tale i Joh. 10 lærer oss bl. a. de som kjenner hyrderøsten godt, vil reagere på fremmed tale. Vi sier gjerne at «noe skurrer», det er ikke ekte og stemmer ikke med det vi vet fra evangeliene. Her er det ikke alltid tale om teoretisk kunnskap. Det er Guds ånd som taler til vår ånd og veileder oss til sannheten. Og da bruker Ånden Guds ord som han minner oss om og ber oss holde fast ved. Det er slik vi blir trygge.

Vranglære

Vranglære.

Nils Dybdal Holthe

Bibelen sier mye om vranglære og falsk kristendom og om lærere som forkynner slik lære. Og det må vi nåtidskristne være oppmerksomme på og tale om. Vi skal ikke bare tale om det som er feil. Det kan lett føre oss på veier som går bort fra den enfoldige troen på Kristus som vår eneste Frelser og redningsmann. Vi må prøve å balansere vår tanke og tale mellom det rette og det feilaktige.

I. Innledning.

Vår eneste frelsesgrunn.

Jesus er vår redningsmann, og det gjelder for alle, både jøde og greker. Og det gjelder i vår tid slik det var gamle dager. Frelsesgrunnen og frelsesveien er ikke blitt modernisert. Det er viktig å holde fram i vår tid. En annen sak er at veien fram til erkjennelse av at vi behøver frelse, er forskjellige fordi menneskene har en ulik kultur å forholde seg til. Og dermed har de ulik kunnskap om Gud og kristendom.

Vi kan bare tenke på oss gamle i dag i forhold til de helt unge i vår tid. Hva lærte vi på skolen, og hva lærer de nå? Det er stor forskjell. Vi kan være fristet til å tenke at noen vokser opp i dag som rene hedninger. Kunnskap er ikke det samme som personlig frelse. Men det er en god forutsetning for frelsen. Jeg har aldri tenkt at noen kan bli frelst på en annen måte enn ved troen på Jesus Kristus. Han er den eneste som kan berge sjelen inn til Gud – i Norge og Afrika og Asia og alle andre steder.

Avveier.

Men det finnes en del avveier. Andre religioner er en sak for seg som vi ikke berører særlig her. De relativt godt kjent. Islam er mye i fokus for tiden. For de vanlige kristne og mange ikke-kristne i vårt land er det nokså klart at de ikke er en vei til Gud og himmelen. Det samme gjelder buddhisme og hinduisme. De er avveier i religiøs forstand. Vi taler ikke her om politikk og kultur og vanlig opplysning. Her har vi en snever, åndelig synsvinkel: livet etter døden og en frelst sjel.

Her skal vi særlig tenke på bevegelser og «menigheter» og enkeltpersoner som vil være kristne uten å følge Bibelens ord om tro og liv. De er faktisk farligere, for de prøver å etterligne sann kristendom. Da må vi være godt rustet og kjent i den kristne lære for å kunne fange opp det som er feil, selv om den skjuler seg bak kristne ord.

Vi skal se litt på noe av det Bibelen sier om saken. Det er viktig å vite at Bibelen advarer oss mot vranglære og ber oss om å våke. 

Med gullbokstaver.

Med gullbokstaver - Jes. 53, 6.

 «Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.» 

Slik taler en gammel profet i et av de fineste kapitler i Det gamle testamentet. Jesaja ser framover – en ny tid skal komme. I første rekke gjelder det hjemkomsten fra Babel. Israel skal igjen få bo i sitt land, det de fikk av Herren selv. Men tanken og profetien stanser ikke der. Han ser utover hele historien og skriver noen linjer med dypt innhold.

Det er om dette verset Luther sier: ”Skriv det med gullbokstaver på ditt eget hjerte.” - For her ser vi de to største og viktigste dager i hele verdenshistorien. Det har aldri hendt noe som har hatt slik virkning for alle mennesker som dette.

Hver får vi først høre hvem det er som gjør dette – Jesus i v. 2-3. Vi ser ham her som Guds Sønn. Det begynner i kap. 52,13. Folk flest forstod ham ikke og regnet ikke med ham. Men Gud løftet ham opp. Det var så lite, bare en kvist. Men han var Guds tjener – og han skulle gjøre Guds vilje.

Dernest: Hvorfor gjør han det? Vi hadde falt i synd, selve grunnmuren vår var ødelagt. Noe radikalt måtte skje om ikke hele skaperverket skulle ødelegges. Og det kunne ikke noe menneske gjøre selv. Gud måtte gripe inn.

Uten å tenke dette, vil ingen forstå hva kristendom er. Vi må ha et klart syn på synden før vi får et klart syn på frelsen. Adam var vår stedfortreder og representant før Jesus ble det.

Hvilke to store dager er det vi taler om her?

I. Først kom Syndefallets dag.

I 1. Mos. 3 leser vi om den. Og verset vårt er en fortolking til det: Vi for alle vill.

1. Det er sant om alle mennesker og alle land. Alle mennesker var med i fallet. Det var så dypt at vår natur ble syndig. Rom. 5, 12-19 sier at fallets følger nådde hver sjel på denne jord. En mann syndet – og alle syndet med ham. Derfor er alle fortapt i Adam. Jesus kunne si med all rett i Luk. 19, 10: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Her er ingen unntagelse.

Bibelen forkynner: Vi er på feil vei like fra starten.

2. Vi har alle personlige syndefall. Vi vendte oss hver til sin vei, står det. Og Paulus skriver: Alle har syndet, Rom. 3, 23. Vi synder nok forskjellig og i ulik grovhet, men alt er mot Gud. Det er hovedsaken. Ingen er gode nok til å nå fram. Vi står personlig ansvarlig for livet vårt. Og alt er oppskrevet i himmelen. Store bøker rommer alt. Åp. 20.

Men all synd kan samles i det ene: du vil ikke tro på Jesus. Du har forkastet ham. Derfor går du fortapt. Joh. 3, 36. Joh. 16, 9-10. Alle har brutt Guds hellige lov og er like skyldig som Adam. Rom. 3, 19-20. Hver munn skal lukkes.

Bibelen forkynner: Vi er skyldige til straff.

3. Vi sammenlignes med sauer. De kan noen ganger oppføre seg tankeløst, de går der det passer dem best. Sml. 1. Pet. 2, 25: «Dere var jo som villfarne får». Se også Salme 119, 176: «Jeg har fart vill». Det betyr:

- Vi gikk vår egen vei, og egoismen er en hovedsynd. Vi vil ikke bøye oss for Guds vilje. Mennesket følger sin egen lyst og vilje og gjør helst det vi liker å gjøre. Det er et merke på vår tid. Vår egen vei går alltid bort fra Gud. Slik var det også på Jeremias tid: To onde ting har mitt folk gjort. De har vendt seg bort fra meg, - og gravet seg egne brønner. Jer. 2, 13.

Jesus brukte dette som et bilde på frelse. «Om noen av dere har hundre sauer og mister en av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ørkenen og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?» Luk. 15, 4. Jo, det er Guds natur og hensikt.

Og når han har funnet det, blir det stor glede. Glede i den frelste hjerte, i Guds menighet, hos Gud og hans engler. Og gleden har takketonen i seg: Tenk, at jeg fikk være med!

- Som sauene var de uten beskyttelse. De var overgitt til fare og undergang blant de ville dyr og tyver, i ørken og på øde steder. En enkelt sau er håpløst fortapt i en slik situasjon. Og det er vi. I Ef. 2, 12 skriver Paulus: Dere var uten Gud og uten håp i verden. Mange en sau har dødd ute i heia. De fant ikke hjem igjen og kunne ikke finne tilbake..

Bibelen sier at vi er uten mulighet til å finne Gud.

Menneskene behøvde altså hjelp på alle måter og områder. Hvis det ikke hadde kommet en ny dag, ville vi alle vært hjelpeløst fortapt.

II. Da kom Langfredag.

Det var en frelsens dag. Da ordnet Gud opp for oss på Golgata – han la all vår skyld på Sønnen. Jesus gjorde alt. I en eldre bibel stod det slik her: Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Hva skjedde så i Jesu dødsøyeblikk? Dette er virkelig skrevet med gullbokstaver. For her er vi ved kjernen i Bibelen.

1. Han førte oss tilbake til Gud, 1. Pet. 3, 18. Luk. 15, 5-6. Han åpnet en ny dør, det er den åpnede dør i Åp. 3, 8. Syndefallet hadde ført oss bort fra Gud, mens Frelsens dag førte slekten tilbake. Tenk på det: Hele verden er etter sin natur fullstendig borte fra Gud! Og den har ingen mulighet til å finne tilbake selv. Alle hedenske religioner er nytte løse. Det finnes bare en vei til Gud. Da er det veldig alvorlig i vår tid at mange er liberale i forhold til Guds bok som viser oss veien til Gud. Med sine tolkinger kan de forkludre Ordet slik at folk ikke har tillit til det lenger. For det er bare Bibelen som viser oss Veien – og det er Jesus. Han gjorde alt ferdig.

2. Da betalte han all skyld og tok all straff, v. 5. 8. 10. Det er Jesu soning. Den verste dom et menneske kan få er døden. Alt annet kan vi skaffe igjen, men døden er endelig. Slik er det også i åndelig betydning. Denne evige straff tok han. Rom. 5, 8 «Men Gud viser sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere». Og det har alt skjedd. Du skal ikke vente på at det endelig må skje. Det er fortid.

Jeg hadde lån på huset i lang tid. Og det måtte betales. Sett nå at en venn kom og sa: Jeg skal overta lånet og betale deg ut? Hva da? Var det mer å betale da?

Jesu ble min stedfortreder. Gud la ansvaret på ham. Det skjedde da han ropte «Fullbrakt» på korset. Da var det ikke mer å betale. Det er gullbokstaver.

En haugiansk kvinne på Sunnmøre tenkte mye på Gud og frelsen. En dag rann et lys og hun skrev det ned:

Du gikk for meg en blodig sti,

Og jeg som skyldig var slapp fri,

Guds vredes skål du tømte ut,

Så dyrekjøpt er jeg din brud.

Berta Canutta Aarflot var 41 år, og dette synet tente en ny tone hos henne. Det var i 1836. Hun fortsetter:

Ha takk, min kjære Frelsermann. Jeg aldri nok deg takke kan.

Slik er det å være et Guds barn.

3. Nå oppsøker han oss i syndelivet. Han stiger ned i søla der vi er. Han leter til han finner oss – og gir oss sin rettferdighet, v. 11. Derfor er vi med i misjonsarbeid. For hedningene søker heller ikke Gud. Og vi kan peke på Jesus for noen og rope: Kom, du også! Det er kallet fra Herren som må lyde utover jorden.

Det må bli en personlig langfredag for oss. Da ser vi med troens øye: Tenk at det var for meg! Forut går alltid erkjennelse og bekjennelse av synd. Og så tillit til Jesu verk på korset. Der skjedde noe som gjelder meg. Det skal vi få ta imot.

Kong Karl V lånte mange penger av en kjøpmann i Antwerpen. Kongen var i krig og behøvde nye finanser. Regningen forfalt, men kongen var stadig i gjeld. Det forstod kjøpmannen, og han kalte sammen til et stort selskap der også kongen var. Foran seg hadde kjøpmannen et fyrfat der det brann ild. Så tar han opp gjeldsbrevet til kongen og sier: Kjenner du dette? Ja, sier kongen, og jeg skal betale, men jeg har ikke penger nå.

Da la kjøpmannen gjeldsbrevet inn på fyrfatet og det tok til å brenne. Da bare asken var igjen, spurte han kongen: Hvor er gjelden nå?

Og kongen forstod: Den var borte. – For 2000 år siden tok Jesus mitt og ditt gjeldsbrev med til Golgata. Der ble det borte for alltid.

Kom du også!

Ta imot – og tro på Frelseren Jesus Kristus.

Nils Dybdal Holthe.

Artikkel i bladet "Bibelsk tro" nr. 2  2015.

-