10. Reformert vekkelse.

10. Den reformerte vekkelsen.

Selv om vi i vårt land setter Luther høyt, bør vi ikke glemme at reformasjonen også hadde andre grener som nådde vårt land. En annen gren var den som gikk ut fra Geneve i Sveits.  Senere er denne bevegelsen eller kirke kalt den reformerte kirke. Og lederen der var Calvin.

VI. Johan Calvin.

Johan (Jean) Calvin var fra Frankrike der han ble født i 1509. Faren var embetsmann, og Johan fikk en aristokratisk og humanistisk oppdragelse både i Paris og andre byer i Frankrike. Han studerte til jurist, og han ligner allerede her litt på Luther. Da han var omkring 20 år, fikk han gjennom en slektning tak i et av Luthers skrifter. Dette talte til ham og fikk den ærlige unge mannen til å tanke. Han tok de katolske dogmer opp til kritisk ettertanke. Han måtte erkjenne at den nye lære var rett. Selv sier han at «Gud tvang ham til lærevillighet gjennom en plutselig omvendelse». Dette skjedde omkring 1534.

Calvins omvendelse var ikke så dramatisk som Luthers. Heller ikke var han så fylt av angst og syndenød. Det var mest på forstandens vei han ble ført bort fra Romerkirken. Men det var ikke mindre alvor av den grunn. Han kjente seg så grepet av Gud at han måtte underkaste seg Guds vilje. Hele livet bevarte han dette syn på kristendommen, og det kom til å særprege hans kirke. Selv har han et viljemenneske. Det var vel en av grunnene til at han kunne malte så mye. Synet på Gud ble et annet enn hos Luther. Gud ble ikke bare en barmhjertig far, men en streng Herre, den allmektige hersker.

På samme måte ble hans syn på Bibelen: Åpenbaringen av Guds kjærlighet var ikke det sentrale. Bibelen ble mer en lovbok der Gud hadde gjort sin vilje kjent – paragraf for paragraf. Dette gjaldt ikke bare de åndelige forhold. Også samfunnet skulle odnes etter den. Han brukte ikke bare NT her, men også GT. Her var regler for samfunnet, og her var regler for livet. Vekkelsen skulle få sitt preg av det.

I Paris ble Calvin pastor for en liten menighet av «protestanter». Men det gikk her som mange andre steder der evangeliet fikk virke: Den katolske kirke forfulgte de nyvakte.

To år etter sin omvendelse måtte han flykte fra landet. Veien gikk til Sveits. Her gav han ut sin lærebok i kristendom, eller et forsvar for kristendommen: Institutio. Da vara han 27 år gammel. Fremdeles er dette den reformerte kirkes lærebok i Dogmatikk.

I Geneve var det på denne tid blitt en slags reformasjon, med sterke, politiske idealer. Det var franskmannen Farel som stod i spissen for dette. Men kirken savnet en administrator og organisator. Det hele var i ferd med å gli ut.

Da kom lederen.

Brødrene der ba Calvin stanse i Geneve for å preke det nye evangeliet. Da Calvin nølte, truet de ham med Guds straff og forbannelse til han måtte svare ja. Her fikk han utfolde seg og prøve sine teorier om Bibelen og Guds vilje. Alt nå begynte han å forme menigheten og byen som en «Guds stat». Han viste seg, etter manges syn, som en hersker og egenrådig herre. Han gjennomførte en streng og nøyaktig kirketukt. Bibelen skulle brukes – den nye loven skulle settes ut i praksis.

Calvin fikk innflytelse også over de ledende statsmenn i byen. Og han styrte med autoritet og hard hand. Verdslige skikker og fornøyelser måtte bort, luksus og overdådighet likeså. Folk skulle leve som disiplene og følge Mesteren som ikke hadde et sted å helle sitt hode til.

Men hva sa etterfølgerne?

De ville ganske enkelt ikke være disipler på denne måten. Folket var vant med et lettere liv, også i synd og last. Den slags reformasjon kunne de ikke ha. Det måtte være måte med alt. Og reformatoren ble jagd på dør, bort fra byen og lan det. Det var kanskje en skuffet ung kirkens mann som måtte flykte til Strassbourg i Tyskland hvor han måtte bli et par år. Men disse årene ble avgjørende. Her ble han moden i sitt kristenliv, og nå opplevde han den evangeliske kristendommen. Han lærte hva nåde var. I denne tiden utgir han en revidert og forøket utgave av boken Institutio. Og det er denne utgaven som er blitt grunnlaget for den senere kalvinismen.

Calvins lære skilte seg på flere punkter fra Luther. I nattverdstriden inntok han en mellomstilling, mellom Luther og Zwingli. Han lærte at brødet og vinen var pantet på en åndelig kraft fra Kristus i himmelen. Hans syn var likevel nærmere Luther enn Zwingli. Verre ble det i synet på predestinasjonen (forutbestemmelsen). Konsekvensen av Guds absolutte vilje ble at Gud fra evighet har bestemt noen til frelse og andre til fortapelse. Det var en revisjon og utvidelse av Augustins lære.

Kjennetegnet på at de som er utvalgt til salighet er en stadig iver etter å tjene Gud. Dette førte til at kalvinismen ble kjent for en utrettelig iver og arbeid for å utbre troen. De ble dyktige mennesker i denne verden og kan vel ikke beskyldes for å være verdens-og livsfjerne.

Men i Geneve gikk det ikke så bra da Calvin reiste. Den romerske presten forsøkte å omvende folket igjen. Reformasjonen i Sveits holdt på å ebbe ut. Calins arbeid syntes å være uten frukt.

Da ble Calvin kalt tilbake. Folk så at han var redningen. Han hadde evner og myndighet. De fikk heller bøye seg for hans krav. Og Calvin kom. Det var samme år som Loyola fikk sin jesuittorden godkjent i Rom. To helt forskjellige retninger tok nå sin begynnelse. I denne byen ble Calvin hele sitt liv. Han skulle nå bygge opp igjen sin Guds-stat etter bibelsk mønster. Ut fra dette sentrum skulle en mektig bevegelse gå. Det var en vekkelse som skulle nåp mange i Europa og senere i Amerika.

Straks Calvin var kommet til Geneve, begynte han sin reformasjon. Denne gangen tok både folket og lederne imot Ordet. Han proklamerte sine kirkelige ordninger som borgerlig grunnlov i byen. Heretter skulle kirken styre. Fire embeter var bibelske: Pastor (hyrde), lærer, eldste og diakoner. De skulle lede menigheten, og strenge regler ble innført.

Kirketukt ble et viktig begrep. Ettertiden har kanskje sett klarere enn Calvin selv at denne kanskje ble utført i en lovisk ånd. Kirken skulle gripe inn i alle forhold og regulere de kristnes liv. Kirken skulle bestemme hva slags klær en kunne gå med, hvor mange gjester en kunne be og hvor mange retter som skulle serveres osv. Få ting i familielivet kom utenom kontrollen. Det utviklet seg lett til loviskhet og fariseisme. Søndagen – Guds dag skulle de tilbringe i kirken. Det var selvsagt. Men samtidig ble alle spill og teater tatt bort.

En heller ikke en slik streng «Guds-stat» kunne motvirke synden. Det fantes også hyklere og overtredere. Synden snek seg inn, og noen falt.

Hva gjorde Calvin med dem?

Konsekvensen av kirketukten var klar: All overtredelse ble straffet, og straffen var hard. Dersom ikke formaningen hjalp, ble synderen utelukket fra nattverden, og dermed fra samfunnet med de hellige. Skulle noen ennå være gjenstridige, vek kirkens menn ikke tilbake fra å bruke tuktens ris av flere slag. Ja, endog dødsstraff ble brukt for å utrydde synden. På fem år skal nesten 60 mennesker ha blitt henrettet i Geneve.

Dette kunne ikke gå ubemerket for seg. Geneve ble en berømt by. En skrev bl.a. om bu\yen: O Geneve, velsignet våre Gud som har utryddet hedenskapet innenfor dine murer. Måtte han bevare din gudstjeneste i ånd og sannhet.» Mange besøkte byen. Og mange ble tent i brann av det som her skjedde. Det talte virkelig til tidens mennesker. Her var et sted hvor Guds ord slo gjennom. Her ble kristendommen praktisert. Her måtte verden følge Guds bud. Her var Tusenårsriket!   Slik tenkte noen. Og mange dro hjem med ild i sitt hjerte. På få år ble kalvinismen utbredt i Sveits, Frankrike og deler av Tyskland. Men en særlig framgang fikk den i Nederland og Skottland.

Likevel kunne det ikke gå slik i lengden. Motstanden kom, og den var hard, særlig i 1546. Flere ganger var Calvin nær ved å gi opp. Når han gikk gjennom gatene, merket han en sterk motvilje og hat. Noen hisset hunder på ham og truet med å kaste ham i elva.

En alvorlig sak var kampen mot Miguel Servet i 1553.

 Han var spansk doktor, men kjent som en stor kjetter som bl. a. fornektet treenighetslæren. Han flyktet fra Frankrike til Geneve, for der trodde han at han skulle finne et fristed. Men Calvin fengslet ham og fikk ham dømt. Den 27. okt. 1553 stod han på bålet. Før flammene tok ham helt, ba han Gud om tilgivelse for sine synder og ba for de som myrdet ham.

En annen sak er om Guds ord hadde nådd inn i folks hjerter, eller om det var mer av tvang og frykt de var lydige mot Calvin.

Calvin var likevel ikke alene om dette. Melanchthon godkjente ugjerningen i et brev til Calvin: «Deres øvrighet handlet rettferdig som lot denne spotter drepe etter lovlig dom.» Selv om den reformerte kirke reiste et «forsoningsmonument» i Geneve i 1903 over Servet, vil dette mord alltid være en skam for den kristne kirke. Holmquist kaller det «den mørkaste fläcken på protestantismens historia». Protestantismen var kommet end på det katolske plan og inkvisisjon som midler i kampen.

Også på det sosiale området virket Calvin. Han var en utrettelig leder i alle forhold i byen, slik som lovstifting, brannvesen og handel. Men hele tiden var målet: Kirken skulle lede, ikke den verdslige stat. Det var diakonene som skulle ta på seg det sosiale arbeidet. De skulløe se etter de syke og fattige.

Gudstjenesten ble hos Calvin utformet på en annen måte enn hos Luther. Mens Luther bevarte mye av det gamle fra Romerkirken, ble Calvin mer opptatt av å få den så lik den apostoliske som mulig. I dette lignet han Zwingli. Hovedvekten ble lagt på bibellesning og preken. I tillegg kom menighetssangen. Her lignet han på Luther. Men Calvin tålte ikke orgelet – det skulle bort. Heller ikke ville han ha andre sanger enn de som stod i Davids salmer. Helgenbilder og utsmykning i kirkene ble også tatt bort.

Arbeidspresset ble hardt for Calvin. 30 år etter sin omvendelse var han nedbrutt og utslitt. Feber og gikt herjet kroppen hans slik at han måtte holde sengen. 6. febr. 1564 holdt han sin siste preken i Geneve – da måtte de bære de bære ham til kirken. Litt senere tok han avskjed med rådet i byen og døde fredfullt den 27. mai samme år. Hele tiden lå han i bønn til Gud og mange sørget over «høvdingen» som var revet bort. De var uten hyrde.

Dagen etter ble han gravlagt i stillhet på en vanlig kirkegård, men uten noen støtte eller minnestein. Ingen kjenner han nå hans siste hvilested.

Men Calvin hadde likevel reist seg et varig minnesmerke i sitt verk. Det fantes allerede kalvinske kirker i flere land. En vekkelsesild var tent som brenner fremdeles.

Til andre land.

Sveits ble hovedlandet for kalvinismen, særlig mens Calvin selv levde. Noen av de som hadde fulgt Zwingli kom over til den kalvinske kirke. Men Zwinglis kirke eksisterer fremdeles i Sveits.

I Frankrike fantes en del lutheranere, noen kalt hugenotter. Men i 1559 ble det holdt en synode i Paris der det ble vedtatt å la trosbekjennelsen utformet av Calvin være deres norm. De forsøkte å skape en evangelisk folkekirke uten støtte fra staten. Kirken fikk fullt selvstyre med en synodal forfatning. Dette ble senere det vanlige i reformerte kirker.

Til Nederland  kom kalvinismen samtidig med at det ble ordnede forhold  i Frankrike. Lutheranerne  ble trengt unna og er fremdeles en liten flokk. Senere ble deler av Tyskland, Polen og Ungran reformerte. Det var i Tyskland at navnet «reformert» oppstod. Her ble også den kjente «Heidelbergkatekismen» utgitt. Den er senere blitt norm for svært mange reformerte kirker, slik Luthers lille katekisme er blitt det for den lutherske kirke.

I Skottland ble reformasjonen særlig dramatisk og spennende. Den lutherske kirke var der innført av Patrik Hamilton. Han hadde vært i Wittenberg og lært Luther å kjenne. Han forkynte Ordet og vitnet om evangeliet. Dette ble ikke tålt, og han måtte lide martyrdøden på bålet. Det var så tidlig som i 1527-28.

På 1550-tallet ble John Knox den ledende forkynner og talsmann for nye tanker. Han hadde vært katolsk prest, men opptrådte i 11546 som forkynner av en evangelisk og reformert tro. Han ble tatt til fange og ført som slave til Frankrike. Her var han i 19 måneder. Da han ble fri, var han i flere år i Geneve. I 1559 kom han hjem til sitt land og var straks den store fører for de reformerte. Han hadde store talegaver, men var ofte grov og uredd i sine talemåter. Han organiserte kirker med synoder som i Frankrike. En pastor sammen med noen legmenn (presbytere= eldste) ledet menigheten. Denne kirkeordning kalles presbyteriansk.

John Knox oppegget folket til væpnet motstand. Flere skrifter kom ut om dette. I 1560 seiret kalvinismen over den katolske krike som ble avskaffet på et parlament i Edinburg. Dronning Maria Stuart måtte flykte fra landet og ble til slutt halshugget da dronning Elisabeth kom på tronen i England.

Livet tok slutt også for denne reformatoren. Han døde 24. nov. 1572. Få har vel fått en gravstein som ham. På den står det: «Her ligger han som aldri fryktet et menneskets ansikt.» Slik var han, og slik ble hans verk. Gud skulle råde i alt. En nasjonal folkekirke var opprettet. Og landet hadde fått sin nasjonalhelt: John Knox.

Den reformerte lære skiller seg i noen grad fra den lutherske. Det gjelder f. eks. predestinasjonen. Calvin gikk lenger enn Augustin og sa at noen var bestemt fra evighet av til å bli frelst, mens de andre var forut bestemt til å gå fortapt - for å si det enkelt. De frelste var dermed trygge på at de kom fram til himmelen. Denne lære føres også delvis videre i en del frie kirker og grupper. De reformerte regner også mer med GTs lover og regler enn lutheranerne. Det kom fram i Calvins organisering av livet i Geneve. Eller kan enkelte reformerte være noe ulike i enkeltsaker.

9. Motstand.

 9. Motstand og kamp.

Men vekkelsen stanset! Om grunnen til det er omdiskutert.

Selv om reformasjonen gikk sin seiersgang utover Europa, møtte den stor motstand. Vi kan regne med kamp og strid særlig på tre områder.

a. Bondeopprører i 1524.

Bakgrunnen var at bøndene i Tyskland var utpint av både kirke og stat. Da Luther kom med en ny forkynnelse om frihet og likhet, oppfattet de det mer som sosialt enn evangelisk-religiøst. Nå så de en mulighet til å bli fri åket.

I 1524 brøt det løs for alvor. I kjødelige iver brukte de evangeliet til å få fordeler. De rante og myrdet i Guds navn. Snart var det borgerkrig i landet.

Først forsøkte Luther å stanse det hele ved overtalelse og formaning til fred. Dette førte ikke fram. Da vendte han seg mot bøndene – deres oppførsel var ikke bibelsk. Nå oppfordret han fyrstene til å slå ned opprøret. Og bøndene tapte. Det siste slaget stod i Türingen den 15. mai 1525. 8000 bønder under ledelse av Thomas Münzer samlet seg mot Filip av Hessen. Men bøndene ble slått og Münzer halshugget. Nå begynte en masseforfølgelse uten sidestykke. På en dag ble 20 000 drept ved byen Zabern. Man kunne se store hauger med lik. At Luther kunne tåle dette og endog oppfordre til det, er nærmest ufattelig. Og dette er en av de store pletter på den lutherske vekkelsen. Det kunne ikke være velsignet av Kristi Ånd. Likevel ble det en stille vekkelse blant bøndene etter krigen.

At Münzer var med i opprøret, viser at det var sammenheng mellom bøndene og svermerne. Han ble fiende av Luther allerede i 1523 og skrev et voldsomt skrift mot ham. Kort etter skrev Luther et motskrift, og om det sier Holmquist: «Der oppfordrer han fyrstene til med hensynsløs vold å slå ned opprørerne, å stikke, slå og kvele dem.» Münzer dro omkring og egget bøndene til opprør – både åndelig og sosialt. Denne sammenblandingen av det åndelige og det materielle var feil. Og her ligger noe av Luthers verk: å bevare evangeliet fritt fra sammenblanding med de sosiale og politiske reformer. Den evangeliske frihet var først og fremst en frihet for hjerte og sjel. Den senere døperbevegelsen og baptismen hadde også noe forbindelse med bondeopprøret, men de avstod fra ytre vold.

b. Katolikkene 1530.

Katolikkenes kamp mot «utbryterne» varte i mange år etter 1517. På en riksdag i Speier i 1629 ble det vedtatt at vedtaket i 1521 i Worms om at Luther skulle bort, måtte bli gjennomført. Luthers venner protesterte, og etter den tid fikk de navnet «protestanter». Da hadde det en mer positiv klang enn nå: de bekjente og hevdet sin evangeliske tro.

Men den katolske keiser Karl V kalte sammen til riksdag i i Augsburg i 1530 for å få slutt på lutherdommen. Til dette møtet skrev protestantene et forsvarsskrift de de la fram sin tro – den augsburgske bekjennelse, også kalt Augustana. Det var Melanchthon som stod for den. Den er senere blitt lutheranernes bekjennelsesskrift ved siden av den lille Katekisme. Dette skriftet overbeviste enkelte katolikker, men riksdagen vedtok å kjempe mot protestantene. Luther kom ikke selv, da han fremdeles var fredløs. Da det ikke ble enighet, brygget det opp til krig: Katolikkene var fast bestemt på å utrydde Luther og hans tilhengere. Men reformatoren ba til sin herre om at han måtte slippe å oppleve det. Krigen kom først etter hans død i 1546.

De siste årene var Luther svak og syk. Likevel fortsatte han å arbeide. Det siste han gjorde var å forene to gamle venner som var blitt uvenner. Og det lyktes han med. I den forbindelse reiste han til fødebyen Eisleben. Her ble han igjen syk, og da sa han: «Her er jeg født og døpt, jeg kommer visst til å dø her også.» Tidlig om morgenen den 18. februar 1546 sloknet han. Flere ganger hadde han ropt: «I dine hender overgir jeg min ånd.» Straks før han døde bøyde en seg ned til ham og spurte: «Holder du fast ved Kristus og den lære du har forkynt? Da svarte den døende doktor et tydelig ja. Og det ble det siste ord av reformatoren. Han ble begravet i sin egen kirke i Wittenberg den 23. februar, der han 29 år tidligere hadde slått opp sine 95 teser som satte mye av Europa i brann.

8. Reformasjonen fortsetter.

8. Reformasjonen fortsetter - også i flere andre land.

Noen ville ta skrittet helt ut og bryte med hele den katolske gudstjensteordning. Det var tilfelle i kampen mot Thomas Münster og spiritualismen. Vi skal ikke ta med alt om dette, men vise til noe. De mente at Bibelen måtte bestemme alt. Det begynte allerede mens Luther var på Wartburg. Studenter og andre rev ned helgenbilder i kirkene og forandret gudstjenesten. Dette bredte seg utover Tyskland og skapte mye uro. Luther fikk høre om det og ble bekymret. I 1522 dro han tilbake til Wittenberg for å ordne opp. I åtte dager talte han i kirken mot «svermerne» og mante til ro.

Litt nytte gjorde kanskje dette «opprøret». Det tvang Luther til å reformere gudstjenesten og gjøre den noe enklere. Men han var forsiktig, for også dette var et steg bort fra Rom.

Den stille reformasjonen som nå begynte, ble sterk og varig. Det er sagt at det var reformasjonens vakreste vårtid. Det evangeliske ble nå betont i alt, og i gudstjenesten viste det seg særlig ved to ting: preken og salmesang. Noe av det første han innførte, var preken over en bibelsk tekst på tysk (dvs. morsmålet). Dette var nytt. Den katolske kirke hadde bare opplesning av en latinsk bibeltekst. Og den forstod bare presten. Nå skulle folket få Guds frelsessannheter forklart på sitt eget språk.

Det andre Luther innførte var salmesang. Av dem var det få. Dette er en av grunnene til at han selv dikter en god del salmer, og noen av dem er i bruk fremdeles. Kanskje tenkte han bl. a. på turen til Worms da han skrev den kjente salmen:

Vår Gud han er så fast en borg,

han er vårt skjold og verge,

han hjelper oss av nød og sorg,

og vet oss vel å berge.

Vår gamle fiende hård

til strid imot oss står,

stor makt og arge list

han bruker mot oss visst,

på jord er ei hans like.

Og han legger til:

Om verden full av djevler var

…. vi frykter ei…

Både i Luthers hjem og i hans gudstjeneste sang de mye. Han spilte lutt og kunne glede sine venner og familie med det. I mange vekkelser har sangen vært sterk. Men prekenen var likevel det aller viktigste. Han sa at i den «kommer Kristus til deg, og du føres til ham». Resepten for å preke slik at det skjer, var god, og den kan gjerne være nyttig både for prester og predikanter den dag i dag:

«Resepten er enkel, og hver og en som vil kan gjøre etter den: 1) Når jeg går opp på prekestolen, sier jeg til meg selv: Martin, tenk på at du er den Høyeste Guds sendebud. Derfor skal du tale i hans navn og på hans oppdrag. Det gjør at jeg ikke hefter meg ved noen på jorden og ikke frykter å si sannheten. Men det lar meg heller ikke være hovmodig eller ærgjerrig. Jeg taler ikke til noens behag eller gunst, heller ikke til mitt eget behag. Gud kan tåle stolthet og ærgjerrighet i hvilken som helst stand uten hos predikantene. Innfor Den hellige Skrift skal hver og en ydmyke seg og gi Gud alene æren.

2) Jeg holder meg til Skriften alene og studerer den på nytt dag etter dag. Det er et stort tre med mange grener, og jeg har ennå ikke ristet på noen av dem uten å få søt frukt. Mange tror at når de har lest gjennom Skriften en gang, vet de alt sammen.

3) Jeg pleier ikke å befatte meg særlig med alle deler av Skriften, men bare med hovedpunktene. Man bør ikke prøve å si så mye på en gang. Måtehold i alt er en god ting.

4) Jeg lar alle mine prekener være enfoldige og ser ikke på fyrstene, doktorene og studentene, men på bøndene, de unge og tjenerne. Min preken må være slik beskaffet at Hans og Grete kan ta noe med seg hjem.

5) Jeg plager ikke menneskene med altfor lange prekener. Hørselen er ganske ømtålig og blir snart trett. Kunsten er å si mye med få ord på kort tid.

Jeg taler langsomt – det er en skjønn dyd. Der har jeg hele min visdom, og det er jo ingen umåtelig kunst..»

…

Helt fra første stund var Luther vekkelsesmannen som fikk lede mange sjeler inn i Guds lys, også før 1517. Sett fra denne synsvinkelen hadde vekkelsen i Wittenberg vart i 33-4 år før de 95 tesene kom. Luther var den sentrale skikkelse i klosteret og universitetet både ved sin stilling som professor og som sjelesørger for klosterbrødrene. Han var ikke opptatt av spissfindige diskusjoner om teologi, men av å lede sjelene inn på nådens og troens vei. Han hadde alt nå omsorg for sjelene.

I årene mellom 1513 og 1517 skrev han mange bev til venner og kjente. Også de vitner om et frelst menneske som brenner etter å hjelpe andre. En gang skrev han til en venn, munken  Georg Spenlein: «Å, hvor gjerne jeg ville vite hvordan det står til med din sjel. Mon tro om den nå er blitt trett av sin egen rettferdighet og til slutt har funnet sin fortrøstning og glede i Kristi rettferdighet? Det er så mange som, i våre dager er grepet av en tåpelig selvrettferdighet, særlig de som strever med å bli gode og fromme. De forstår ikke at Guds rettferdighet blir oss gitt uforskyldt og gratis i Jesus Kristus. Derfor strever de på egen hånd med å bli så prydet av fortjenester og gode gjerninger at de kan framstille seg frimodig for Gud. Men det er umulig.»

Slik kan bare den skrive som selv har opplevd Guds nådes under. Merk hvor han brenner etter å fortelle ham om Kristi rettferdighet og frelse.

I 1515-16 holdt Luther en serie forelesninger over Romerbrevet. Også de viser dette. Til kap. 4, 7 skriver han: «Det er en misforståelse å tro at dette onde (synden) kan bli helbredet ved utvortes gjerninger, da erfaringen viser at den onde lyst trives tross alle slags gode gjerninger, og at ingen er unntatt fra denne regel, selv ikke et èn dager gammelt barn. Men så stor er Guds barmhjertighet, at til tross for at den onde lyst enda eksisterer regnes den ikke for synd hos dem som påkaller Gud og ber ham under tårer om utfrielse. … Slik henger det sammen at vi, samtidig som vi vet at vi er syndere er rettferdige ved troen. For vi kan betro oss til Gud som gir løfte om utfrielse, såfremt vi holder ut.»

Vi ser altså at vekkelsen var begynt blant studentene, og de dro trolig ut til venner og kjente og talte om den evangeliske lære og tro. Kanskje dette forklarer noe av grunnen til at vekkelsen i 1517 grep om seg så fort.

Men vekkelsen ble utbredt på flere måter. Luther var prest i Wittenberg, og mange møtte fram for å høre ham. Han skrev også mye, og takket være boktrykkerkunsten nådde bøker og skrifter langt ut i folket. Som professor ved universitetet fikk han mye å si for de unge. Det kom faktisk ungdom fra andre land for å studere der. Svensken Olai Petrus kom, og dansken Bugenhagen og Peder Palladius (Plad)  og Hans Tausan. Fra Norge kom Absalom Pedersen og Torbjørn O. Bratt. Alle var nøkkelmenn i reformasjonen i Norden og hadde førstehånds kjennskap til de nye evangeliske tankene.

Vi skal ikke følge Luther i detalj mer her. Men vi må peke på hvordan vekkelsen bredte seg til andre land.

Til Nederland kom Luthers skrifter så tidlig som i 1518. Antwerpen var ett av de største steder med trykkeri i Europa og ble et protestantisk sentrum. Hele Bibelen ble f. eks. trykt på hollandsk i 1565. Katolikkene var for sterke for en liten protestantisk gruppe, og de ble snart stanset. Mange gikk også over til døperbevegelsen.

I Frankrike kom også lutherske skrifter og påvirket mennesker. Sørlig i Sør-Frankrike ble det mange tilhengere av lutherdommen, og Lyon ble et senter for dem. Også før hadde det gått vekkelser over disse distriktene. Lyon var f. eks. senter for valdenserne som Peter Valdes ledet. Store skarer av dem flyktet opp i fjellene under forfølgelsene. Mange hadde overlevd. Nå ble etterkommerne som levde i Alpene mellom Frankrike og Italia påvirket av luthervekkelsen gjennom Farels virksomhet og gikk over til de evangeliske.

En av de som leste lutherske skrifter og ble vakt i Frankrike, var Jean Calvin (eller Johan Kalvin). Han skulle få stor kirkehistorisk betydning, og vi kommer tilbake til ham senere.

I Østerrike var mange blitt evangeliske tross kong Ferdinands motstand. En regner med at omkring halvparten var evangelisk omkring 1545 (altså året før Luther døde). Dessverre gikk motreformasjonen sterkt fram i dette landet og katolisismen fikk overtaket.

Særlig interessant er luthervekkelsen i Ungarn. Med stor fart ble den utbredt allerede i 1519-20. Kjøpmenn og studenter brakte med seg nyhetene fra Tyskland. De hadde skrifter med seg og den tyske befolkning i landet ble først grepet. I begynnelsen var de «innfødte» Magyarer uvillig stemt, men fra 11526 snudde strømmen seg. Tyrkerne hadde undere ledelse av sultan Suleiman gikk da til angrep mot landet og vant et avgjørende slag ved Mohacs. Da gikk ungarerne til kamp, og lutherdommen ble et middel til nasjonal vekkelse. Fra nå av hadde luthervekkelsen framgang, og mange reiste til Wittenberg for å studere. Nye skoler ble opprettet og bøker oversatt på morsmålet. Det nye Testamentet ble oversatt i 1541 og hele landet lå åpent for den evangeliske bevegelsen. Motreformasjonen nådde også Ungarn, og tross religionsfriheten i 1606 ble de protestantiske kretser nesten knust i landet.

I 1518 kom lutherske skrifter til Polen, og særlig var mange i Danzigpåvirket. Hertug Albrecht av Preussen gikk over til den lutherske lære i 15526. I begynnelsen var de tysktalende først påvirket. Men etter hvert ble polakkene grepet av evangeliet. Reformasjonstiden ble en moralsk fornyelse i landet og «det ubestridte høydepunkt i Polens historie» (Holmquist). I 1551-52 ble det nye Testamentet oversatt til polsk og elleve år senere hele Bibelen. Landet kom snart under kalvinsk innflytelse som satte en bremse for lutherdommens utbredelse. Dette skapte også splittelse mellom de evangeliske som kom motreformasjonen til gode. I siste del av 1500-tallet gikk den fram med stor fart, og landet var cstort sett katolsk omkring år 1600.

Estland, Latvia og Littauen hadde også vært sterkt påvirket av de nye tankene. Riga hadde en luthersk kirke fra 1526, og senere fikk protestantismen stor framgang. Litauen var da under Polen og fikk lutherdommen derfra.

Skandinavia.

I Sverige ble det gjort vedtak om å la den nye tro få inngang allerede ti år etter at Luther slo opp sine teser. Det skjedde på riksdagen i Västerås i 1527. Den kjente Olof Petterson (sener tok han navnet Olaus Petri, den latinske form) ble banebryter. Han hadde selv vært student under Luther i Wittenberg. Men først i 1544 ble den lutherske lære vedtatt som riksreligion for hele landet. Men bruddet ble ikke så radikalt her som i mange andre land. Det nye ble mer innført litt etter litt, og Svenska Kyrkan har f. eks. holdt fast på apostolisk suksesjon (dvs. at en biskop i ubrutt rekke fra apostlene må innvie en ny biskop). Det har ikke Norge.

I Danmark og Norge ble reformasjonen offisielt innført i 1536-37. Men før den tid hadde nok lutherske predikanter virket her. Den tyske lutherske munken Antonius virket i Bergen så tidlig som i 1528. Dette viser litt av hvor ekspansiv lutherdommen var. Han ble siden prest i Bergen og forkynte den nye lære. Noen fikk også høre om den av handelsfolk, og mange stormenn og byfolk kjente nok til det som skjedde i Tyskland. En av dem var Vincent Lunge og fru Inger til Austråt. I deres hjem sang de evangeliske sanger som «Vår Gud han er så fast en borg» og «Av dypsens nød».

Da Kristian 3. ble konge, hadde lutherdommen seiret. Den nye kongen var lutheraner. På riksdagen i København 1536 ble reformasjonen offisielt innført i Danmark – og dermed i Norge. Presten Bugenhagen fra Wittenberg ble kalt til å ordne kirkestellet, og en ny kirkelov kom mi 1537. Samme året rømte den siste katolske erkebiskop, Olav Engelbretson,  til Nederland der han døde året etter.

Men i Norge ble ikke reformasjonen vekkelse som i flere andre land. Kongen innførte den med makt og vold. Mange historier fortelles om hvorledes soldatene brøt seg inn i kirkene og fengslet prester og rev ned alter og helgenbilder. Det som var av verdi, ble sendt til København, mens det andre ble kastet på fossen eller brent. I andre land førte vekkelsen med seg at morsmålet ble brukt i kirkene slik at folk forstod evangeliet. I Norge ble det ikke slik. Her ble dansk kirkespråket, og det kunne være vanskelig nok å forstå for en norsk fjellbonde. Det danske språk hadde overtak her i landet. Bibelen ble også dansk, Kristian 3.’s bibel av 1550. Hadde Luther kjent til forholdet, hadde han sikkert grepet inn, for dette var ikke «luthersk».

Vi kan likevel tro at den nye forkynnelsen kirkene i noen tilfelle virket til vekkelse og frigjørelse. Noen av de kjente menn i denne tiden hadde vært i Wittenberg og studert under Luther. En av dem var Torbjørn Olavson Bratt, som hadde vært der i 1543-45. Luther sa om ham: «Han er en fin, lærd mann. Jeg håper at Gud skal skape mye frukt ved ham.» Han ble biskop i Bergen i 1546.

Reformasjonen kom også til Island og Færøyene. Det så ut til at hele verden lå åpen for Luther.