B i b e l-k u r s: januar 2011

Dette er et viktig brev av Paulus. Ja, alle brev bibelskrifter er viktige, men dette er særlig rettet inn mot vranglære som begynte å spre seg blant menighetene på Paulus’ tid. Hovedsaken i brevet er derfor Den ekte kristendom. Og det betyr et rent og rett evangelium. Det er det som bringer fornyelse i den enkeltes kristenliv og i det kristne samfunnet.

Da må vi spørre igjen: Hva er det som gjør oss til sanne kristne og til varme kristne? Og det handler om alle kristne hvor de enn bor, v. 2-3.

For – det var noe galt blant de kristne i Galatia. Hvor mange det gjelder i menigheten, vet vi egentlig ikke. Men der var noen som ikke var sanne kristne. De hadde navn å leve, men var åndelige døde, som i Sardes. Åp. 3, 1. I Gal 5, 4 står det: Dere er skilt fra Kristus. Og grunnen var at de ville bli rettferdige ved loven, altså ved egne gjerninger og jødiske skikker.

Legg merke til at det ikke er noen takk og lovsang i begynnelsen av dette brevet, slik det var vanlig i Paulus’ brev. Og der er ingen lovsang hos de som vil gjøre seg selv til kristne.

Paulus presenterer seg selv som apostel, v. 1. Han var ikke en av de tolv apostlene, men han var spesielt utvalgt av Gud. Det ser vi i Apg. 9, 15. Han var ikke blitt apostel av mennesker eller ved noe menneske. Gud selv hadde gitt ham oppgaven. Vel var han lærd, men det var Guds åpenbaring som gjorde ham stor. Slik er det forresten alltid.

Nå var han ikke alene. Han har noen brødre med seg, v. 2. Guds rike var i vokster omkring i Romerriket. Brødrene var de andre troende han hadde med seg. Nå ville han bl. a. vise at han var ikke alene, han var ikke en fripredikant som selv hadde tatt en tjeneste.

Han skriver ikke en til en enkelt person eller til en menighet. Det står i flertall. Til menighetene i Galatia. Dermed er det et slags ”rundskriv” som skal leses i flere menigheter. Derfor gjelder det ikke bare en isolert kristenflokk som var kommet på avveie. Det hadde skjedd noe i hele dette området som kalles Galatia i det nåværende Tyrkia.

Spørsmålet er: Hvorledes er de kristne? Hva er kjennetegnet på en kristen?

1. De har fått nåde av Gud.

Det er det første han ønsker å tale om, slik det skjer i de fleste brev. For det er selve hovedsaken i den kristne tro. Det er nåden som gjør oss til kristne. Men vi må forstå nåden rett, og ikke sove på den. Det er skjebnesvangert.

Nåde betyr gratis, uforskyldt, noe vi har fått som gave. Det er brukt 155 ganger i NT. Om det må vi si noe her:

a) Nåden taler om Guds godhet. Han sendte Jesus til jorden, Tit. 3, 4. I dette er kjærligheten, sier Johannes, 1. Joh 4, 10. Når vi tenker på at synden er stor og alvorlig og hvor stygge vi mennesker er i vårt indre, blir nåde veldig stor. Den overgår alt dette, og det skulle gjøre oss ydmyke.

b) Vi fikk frelsen som gave, uten gjerninger. Tit. 2, 11; Ef. 2, 8. Det betyr at vi kan ikke opparbeide oss en kapital av gjerninger og bli frelst ved dem. Frelse er mer å erkjenne sin hjelpeløse fattigdom, og deretter ta imot Guds nåde som gave. Vi må leve vårt liv på Guds godhet, og bare på den. Uten er det ingen ekte kristendom. – Dette hadde noen galatere glemt! Det var åndelig skjebnesvangert for dem.

2. Han ønsker at de må eie fred.

Her mener han sann hjertefred, fordi de har det rett med Gud. Det finnes en falsk fred – det er som å sove i et brennende hus. Og ikke alltid er det ro i vårt følelsesliv heller. Det avhenger mye av hva som skjer omkring oss. Men du eier noe bedre:

Du kan møte Gud som dommer i dag! Ved å legge alt fram for Gud og bekjenne synden og ta imot frelse av nåde, er det sant. En kristen får nå stole på Gud hver dag selv om du ikke føler det. For det står skrevet i Ordet. Han er vår fred, Ef. 2, 14. Ikke det vi føler selv.

3. Han bygger sitt liv på Jesu gjerning.

Det sier han klart i v. 4: Han som ga seg selv for våre synder. Da tenker han på døden. Det var nok for alle. Da betalte Jesus skyldbrevet. Og ved oppstandelsen ble det godkjent av Gud selv. Jesus døde for oss, og det gjorde han frivillig. Av seg selv – står det i Fil. 2, 7. Og i 2. Kor. 5, 18 sier Paulus: Alt dette er av Gud.

Hovedsaken var at Jesus døde for synden. Det er fundamentet og grunnvollen for vår tro. Det er ikke noe vi har tenkt ut selv eller klart på egen hånd. Nei, vi var syndere for Gud, vi hadde et skyldbrev og var dermed under Guds rettferdige dom. Vi kunne ikke gjøre noe for å befri oss fra dette.

Noen prøver nok – med religiøsitet, gjerninger og strev. Noen trår til og med at de har klart det, og bygger sitt liv på sandgrunn.

Bibelen sier at frelsen bare var ved Jesu gjerninger. Det største hendte på Golgata da Jesus tok bort all vår synd. Alle hindringer ble da ryddet av veien og døren inn i Guds rike ble åpnet. 1. Pet 2, 24: Han som bar våre synder opp på treet, sier Peter. Og døperen ropte ut ved Jordan-elva: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29.

Da spurte galaterne: Er dette nok? Det var greitt at vi begynte med det. Men er det nok i fortsettelsen? Slik var situasjonen i dette landområdet.

4. Jesus fridde oss ut av den nåværende verden.

Det var Paulus sitt svar. Vi var fanget i synden og kunne ingen ting gjøre. Da gjorde Jesus det umulige sett fra vår siden. Han fridde oss ut. På gresk står: exaireå, som betyr å befri noen fra slaveri og fengsel. Det er et sterkt ord og viser Jesu mektige gjerning på korset.

Vi er ikke bare utfridd fra noen synder eller det vi hadde gjort før. Han har tatt oss ut av den onde verden, åndelig talt. Befridd oss fra alt der. Og da gjelder frelsen hele livet som kristen. Endelig fri blir vi først i himmelen. Det er sant. Men når vi lever i troen på Jesus, er vi borgere av himmelen og eier friheten og frelsen. Det var Guds vilje, sier Paulus til dem. Dere må ikke tvile på det, men heller gi Gud ære, v. 5. Det er også oppfordringen til oss i dag.

Amen.

Gal 1, 6-12.

Evangeliet.

Gal 1, 6-12.

Her taler Paulus om det rette evangelium, det er det gode og glade budskap fra Gud. Bar det er i stand til å frelse en synder. Luther sier at det er ”den rettferdighet som gjelder for Gud”. Paulus må tale skarpt om dette til galaterne. For noen hadde misforstått og dermed omtolket Guds ord. Det var fordi vranglærere hadde kommet til Galatia. De er alltid farlige. Her må vi si noe viktig om det, og det gjelder særlig den siste tid, slik Jesus sa i mat. 24, 11.

1. Vi kan forvrenge evangeliet.

I ungdomsoversettelsen stod det slik: forvanske det. Det går altså an for et menneske! I 2. Kor. 11, 4 skriver Paulus: ”Om noen forkynner et annet evangelium”. Det skjer altså ved forkynnelsen. Ved en uklar tale om Guds nåde, blir folk forvirret slik at de ikke ser veien til Gud. Og kristne kan vende seg bort fra evangeliet og falle fra.

- - Det kan skje ved bibelkritikk som sår tvil om Guds ord og frelse. Det er gift for tanken og troen. Folk må derfor vende seg fra bibelkritikken og flykte til Guds frelse.

- - I v. 10 tales om å tekkes mennesker. Da taler man slik folk vil at vi skal tale, det folk flest vil ha. Da forsvinner saltet og det upopulære innholdet i Skriften. Da er vi ikke lenger Guds tjenere. Det kan gjelde både teologer og prester, og de lekfolk som taler og uttaler seg om åndelige saker. – Hvordan er det nå? Det koster alltid noe å forkynne hele Guds ord. For det inneholder mye som ikke passer for det naturlige menneske.

- - Det skjer også ved å blande sammen lov og nåde. Det betyr at vi legger noe til evangeliet, noe som krever noe fra oss. Slik var det i Galatia. Og den faren eksisterer alltid.

Det skjer når noen krever at de kristne skal holde Mose lov. På Paulus’ tid betydde det å gå tilbake til jødedommen med dens gudstjeneste og ofringer. Det var mye diskusjon om det i den første kristne tid. Men apostelmøtet i Jerusalem i år 49 e. kr. sa et bestemt ”Nei” til den tanke og lære. Evangeliet var fritt og må være det om vi ikke skal bli åndelige treller. Jfr. v. 11 og 19.

Det skjer med oss når vi vil gjøre noe selv for å bli frelst, uansett hva det gjelder. Det som kommer i tillegg til Jesus, er feil. Det kan være bønner, gråt, gode gjerninger, offer, et fint moralsk liv eller et religiøst liv, gi penger til misjonen eller være aktiv i kirke og bedehus. Alt dette er godt. Men hvis det blir et frelsesspørsmål, blir det feil. Da stenger du deg selv ute fra Guds nåde og hans rike.

Spørsmålet for galaterne var: Hvorledes blir vi frelst og bevart? Peter svarer slik på det: ”Alle som tror på ham får syndenes forlatelse ved hans navn” (Apg. 10, 43f.). Og Paulus sier det slik: ”Tro på den Herren Jesus, så skal du bli frelst” (Apg. 16, 31).

Troen betyr bl. a. å ikke regne med noe av oss selv og erkjenne at vi er fortapt – og så la Jesus være alt for oss. Sangeren sier: ”Intet godt jeg bringer deg, til ditt kors jeg klynger meg.” Eller slik: ”Å tro det er å slippe sin egen herlighet, og fly til nådens klippe, til Jesu kjærlighet.” Den troende får være der hele sitt liv.

2. Guds dom over vranglærerne. V. 8-9.

Vranglærere er de som rører ved og forandrer evangeliet om Guds nåde. De er forbannet, sier han. Det er en stor og sterk dom. Om du gjør det, er du ikke lenger en Kristi tjener. Ja, selv om en engel kom ned fra himmelen og talte slik, var det vranglære. – Jødene la vekt på at loven ble gitt ved engler og at det derfor var en garanti for sannheten. Jfr. Hebr. 2, 2 og Gal. 3, 19.

Her kan vi trekke denne lærdom av dette: Vi skal ikke se på personer og stole på dem. Om det er lærde og kjente og dyktige folk på mange vis, er ikke det en garanti for alt de sier er sant. Mange er opptatt av ”kjekke” predikanter og prester og tror alt de sier. Det kan bli skjebnesvangert og et trinn bort fra Jesus.

Det som teller, er innholdet. Forkynner de rett? Her bør vi våke og være aktpågivende i vår tid, slik de var i Berøa, Apg 17, 11. Da står et stort spørsmål igjen her:

3. Hva er evangeliet?

Her må vi selvsagt svare kort. Paulus sier i v. 11f at det ikke er menneskeverk eller noe han har lært av andre. En teologisk eksamen eller bibelskole er slik ingen garanti for at noen forkynner rett. Mange snakker uforstandig om dette, når de legger vekt på det menneskelige.

Paulus sier noe annet her: Han fikk det ved Guds åpenbaring. Da må all menneskelig visdom tie still og bare lytte. For Guds Ånd gjør meg stille og viser at jeg er fortapt med alt i meg. Og når vi erkjenner det, peker han på Kristus som den eneste vei til himmelen. I dette budskapet er det noen hovedtoner:

a) Omvendelse. Paulus sa noe til mennesker i Lystra, Apg. 14, 15: ”Vi forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra de falske guder til den levende Gud.” Før noen blir frelst, skjer det en omvendelse. Det betyr å vende seg fra synden og verden og overgi seg uten reservasjoner til Gud. Derfor er det så galt i dag når det tales lite om omvendelse i kirker og bedehus. Folk får ikke den rette beskjeden og kunnskapen. Vi må tale mer omvendelse, det hører med til evangeliet, sa Paulus her. Og dernest troen – å ta sin tilflukt til Jesus Kristus. Det er løsningen.

b) Nåde.

Folk i Galatia hadde vendt seg bort fra Kristi nåde, v. 6. men alt i kristendommen er nåde. Det er å få noe gratis, ufortjent som en gave. En sanger sier: ”I meg selv er jeg ussel og ynkelig svak, men det visste jo Jesus som kalte en dag.” – Nåden er en edelstein, noe av det mest kostbare vi har. Her må vi holde vakt, slik at ikke gjerninger få snike seg inn i vårt trosliv. Det er ved nåden Jesus får ære. Han har jo gjort alt. Det var dette Paulus skulle tale – å vitne om Guds nådes evangelium, Apg. 20, 24.

c) Kristus.

Jesus Kristus er den eneste frelser. ”Du kjem ikke utenom Jesus…” Han sa selv at han var veien – og ingen kom til faderen uten ved ham. Joh. 14, 6. Og til romerne sier han at han forkynte evangeliet om Guds Sønn. Rom. 1, 3. Når vi synger så fint om navnet Jesus, så er det ikke selv klangen i dette navnet som betyr noe. Det er innholdet og slik han er omtalt i Bibelen. Da står frelsen i fokus.

d) Korset.

I kap. 3, 1 heter det at Paulus hadde malt Kristus som korsfestet for deres øyne. Dette var hans forkynnelse når det gjaldt frelsen. De ble frelst ved å høre om Jesus på korset slik vi også gjøre. Derfor talte han bare om det når folk skulle bli frelst, 1. Kor. 2, 2. Der er kraften til frelse. Det kan du både leve og dø på. Her er evangeliet. Om noen rører ved det og tar bort ordet om korset, ja, så er de forbannet og utenfor Guds rike.

Er det klart i dag?

Har vi alle tatt imot denne frelse og lever vi i det?

Gal. 1, 13-17.

Et vitnesbyrd.

Gal. 1, 13-17.

Paulus taler om sin omvendelse og sitt liv. Det er bilde på all omvendelse på noen områder. Om dette forteller han flere ganger, og kommer slik med et personlig vitnesbyrd. Det har sin plass i alle forsamlinger. Og noe av det Paulus opplevde eller var med på, vil skje med alle som blir kristne. Det ser vi f. eks. i 1. Tim. 1, 16: Der sier han at noe ved hans omvendelse var et forbilde for de som skulle komme til tro senere.

1. Hans fortid.

Først taler han om sin fortid. Det gjør han flere ganger i livet. Han skammer seg over den, men han er likevel villig til å tale om den for å vise hva han er frelst fra,

Hans spesielle synd var at han forfulgte Guds menighet, de kristne. Han var radikal på dette området og sier: Jeg forsøkte å utruydde den. Det var tiden før han møtte Jesus Kristus som frelser.

Vi har alle en fortid, og dypest sett er alle utenfor Kristus slik som Paulus var, selv om de ikke gjør samme gjerninger som ham. Men de er utenfor samfunnet med Gud og dermed hans fiender åndelig talt. Alle har syndet og fattes Guds ære, Rom. 3, 23.

Han gikk lenger i jødedom enn mange jevnaldrende, og var mer nidkjær for overleveringene fra fedrene. Det viser at det var forskjell på folk i ytre handlinger. V. 14. De ytre ting er aldri avgjørende i Guds rike. Der handler det stadig om hjerteforholdet til Gud.

Men Paulus dveler ikke ved sin fortid, han lar den bare ligge som en nødvendig bakgrunn for frelsen og nåde. Og dermed gjør det ham ydmyk og takknemlig.

2. Hans kristne tro.

Da kommer han til vitnesbyrdet om sin tro på Kristus. V. 15. Også dette taler han om flere ganger i brevene og da han stod til rette for øvrigheten, i Apgj. Og i galaterbrevet vitner han altså i et brev der troen skal forsvares og vranglæren bekjempes. Der har vitnesbyrdet sin plass. Det har alltid overbevisningskraft. Det var ofte vitnesbyrdene som førte vekkelsene fram. For det er en bekreftelse på at forkynnelsen er sann, og at kristendommen dermed er en realitet. Derfor trenger vi mange slike vitnesbyrd.

Hva vitner Paulus om her?

a) Gud utvalgte ham fra mors liv, v. 15.

Gud hadde en spesiell plan med Paulus. Han skulle være et utvalgt redskap og føre den kristne tro videre ut i verden. Egentlig er det slik med oss alle. Gud har en plan med hver enkelt av oss. Han ser alt på forhånd, hvordan det vil gå med oss. Så vil han lede oss framover på veien.

I Ef. 1, 4 sier han: Han utvalgte oss (alle) i Kristus. Og det skjedde før verdens grunnvoll ble lagt. Hovedplanen med alle mennesker er at vi skal til himmelen. Det er målet Gud har satt for hver enkelt. I tillegg vil han bruke oss her i verden på sin måte. Noen får en ekstra oppgave som er synlig for alle. De fleste av oss lever i det stille. Hovedsaken er at vi da lever livet for Gud!

Utvelgelsen viser også bl.a. at det er Gud som begynte. Han valgte oss. Vi valgte ofte synden og verden. Men Gud elsket oss og ville ha oss hjem til seg. Livet er jo som en parentes, kort og av mindre betydning enn evigheten. Den tar jo aldri slutt.

b) Gud kalte ham.

Det kommer som en følge av Guds kjærlighet og utvelgelsen. Paulus møtte kallet ved Damaskus da han var på vei til å forfølge de kristne der. Apg. 9. Da fikk han et personlig møte med Jesus, og dermed fikk han valget. For det er slik at vi kan bare velge å følge Jesus når han kommer og velger oss først. Vi kan ikke bestemme det selv. Og Paulus forlot sin syndige vei og ble en Jesu disippel.

Slik må vi alle få et personlig møte med Jesus der han får ta oss inn til seg. Det skjer ved omvendelse og tro på ham. Gud kaller alle som hører Ordet. Derfor er misjonens viktigste oppgave å forkynne Guds ord. kallet er en innbydelse, Gud tvinger ingen. Selv om vi ikke har en fri vilje til å bli et Guds barn når det passer oss, må vi svare ja når Guds Ånd er nær med kallet.

Og kallet er av nåde, sier han. Gud hadde besluttet at det skulle være slik. Grunnen er ganske enkelt at ingen av oss har noe å betale med. Vi har ikke fortjent noe, vi er konkurs og er uten ”betalingsevne”. Selv om vi prøvde å gjøre noe godt, ville det ikke være godt i Guds øyne. Vi er smittet av synd i alt vi har. Derfor besluttet Gud å kalle oss og frelse oss av nåde. Kjærligheten drev ham til det.

Gud kaller på mange måter, men alt har dette samme mål. Nå er spørsmålet: Hva har du gjort med kallet?

c) Gud åpenbarte seg for Paulus, v. 16.

Frelsen består i å møte Jesus. Det kan ikke skje ved kunnskap eller eget strev. For her taler vi om åndelig saker. Skal vi møte Jesus som vår egen frelser, må det skje ved en Guds åpenbaring. Hans Ånd må vise oss Kristus slik han i virkeligheten er.

Praktisk skjer det ved forkynnelsen av evangeliet. Derfor fikk Paulus straks den oppgaven av Gud: ”For at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene”. Han fikk selv se Jesus som frelser ved ordet om Jesus. Deretter skulle han vitne og forkynne for andre det samme evangeliet om ham. Det går som en kjede gjennom alle tider: Ledd for ledd kommer nye forkynnere og taler det samme budskap. Hvis noen bryter ut av kjeden og taler noe annet, stanser frelsesbudskapet der.

Frelse er å eie Jesus som sin eneste redningsmann i liv og død og evighet. Derfor er det så viktig at talen om Jesus er klar og tydelig og bibelsk. Evangeliet skal være rent og ikke oppblandet med menneskelig tanke og mening. Den som har Sønnen, har livet. Det er hovedbudskapet her.

Å oppleve frelse betyr ikke syner og ekstase. Det er å tro ordet om korset, at Jesus døde for mine synder – og det er min frelsegrunn. Alt det andre må jeg da gi slipp på. Og først da – når han er blitt alene med oss, da blir han stor.

3. En ny tjeneste.

Gud gav ham en oppgave: Å forkynne. Det har vært kirkens hovedsak til alle tider. Og ve den kirke og organisasjon som gir slipp på det. Paulus skulle bli misjonær og forkynner – ja, den største som har levd.

Men alle får en oppgave og et nytt ”yrke” når de blir frelst. Vi skal vitne om det vi har fått og det livet vi fikk leve av nåde. Det var ikke alltid lett, og det gikk ikke alltid så godt for oss. Men gjennom alt var Jesus den eneste vi stolte på. Han ble vår tilflukt og vår klippe. Der er vi trygg.

Paulus var lydig. Han gikk ut i arbeidet for sin Mester. Hvordan er det med oss?

Gal. 2, 1-14.

Paulus hevder at han er en Kristi apostel, selv om han ikke har vært en disippel mens Jesus levde. Men ettersom han møtte Jesus Kristus i egen person på vei til Damaskus, er han likeverdig med dem. Og det er viktig å se at de andre tolv disiplene ikke hadde noen innvending mot det, så langt vi kan se. De kritiserte heller ikke hans lære.

En spesiell hendelse møter oss i dette avsnittet. Peter hadde vært svak og gitt etter for noen jøders krav at han skulle skille seg fra de hedningkristne og dermed opprettholde asvstqanden som var mellom jøder og hendinger.

Der talte Paulus mot ham og refset ham så alle hørte det. I Ef. 2 taler Paulus sterekere om at vi alle er ett i Kristus, uansett nasjonalitet, jøde eller hedning. Det bruker han for å vise at han er apostel og står sammen med dem.

Gal 2, 15-16

Rettferdiggjort

Gal 2, 15-16

Dette er en veldig tekst som vi knapt fatter. Luther sier om den: "Det er summen av den rette kristne lære." Han tilføyer også at om vi ikke forstår den, er all sann kristen lære tapt. Og dette er hovedspørsmålet i all religion: Hvordan skal vi bli rettferdige for Gud? Og her er det mange svar:

a) Noen vil klare seg selv og bygge alt på sitt eget liv. I Rom. 10, 3 står det om noen: De søkte å grunne sin egen rettferdighet. Slik tenker egentlig humanetikerne, selv om de ikke vil være religiøse, så er dette et religiøst spørsmål.
b) Andre ser at de behøver hjelp til å bli rettferdige, men de vil gjerne gjøre noe selv først, og så håper de på Guds nåde for resten. Det er i grunnen et lappverk, som Jesus advarte mot. Mat. 9, 16f. Begge disse gruppene er fortapt etter Guds ord.

c) Det er også noen som erkjenner at de får det ikke til. De ser at de igrunnen ikke makter noe. Skal de bli frelst og rettferdig, må de få alt som gave. Og det er bare denne veien som leder fram, for da kan de ta imot det rette og rene evangelium.

Men det er nødvendig å se noe først. I v. 16 sier apostelen: Da vi innså... Det betyr å erkjenne og forstå hva som er sant og rett i saken. Paulus forstod at han var en synder på tross av at han var en fariseer og skriftlærd. Her ser vi forskjellen på judaisme og kristen tro. De første vil gjøre noe selv, mens de siste har kapitulært og erkjent sin syndige tilstand. Denne problemstillingen er alltid aktuell. Her vil vi se på noen hovedsannheter:

1. Vi har ingen rettferdighet, v. 17.
Paulus sier: Vi ble funnet å være syndere. De viste seg at de hadde syndet og dermed stod skyldige for Gud. I kap. 3, 22 står det slik: Skriften har innesluttet alt under synd, eller lagt alt under synd. Det gjelder også jødene, 2, 15. Også den som lever et fint moralsk liv og holder loven så godt han kan, er en synder. Og synd er forbrytelse mot Gud, mot hans bud og vilje og person. Her er alle like, Rom. 3, 23. Vi er syndere fra fødselen av, hver dag i alle ting. Og synden har ødelagt oss, slik at vi kan ikke holde loven selv om vi ønsker det. Rom. 8, 7. Vi er uten evne, vilje, lyst og kraft til å leve slik Gud vil. Derfor er det sant om hver eneste en av oss:

Jeg står for Gud som allting vet,

og slår mitt øye skamfull ned;

jeg ser min synd at den er stor,

i tanker, gjerninger og ord.

2. Vi kan ikke gjøre oss rettferdige for Gud.
Om vi prøver på det med lovgjerninger, vil det ikke lykkes. Og det tar ofte tid å forstå det. Det ligger så fastgrodd i oss at vi vil klare noe selv, at vi lærer dette sent. Å bli en kristen på egen regning, er som å slåss med feieren. Vi blir bare verre og verre. I Salme 143, 2 leser vi: Ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn. Og i Rom. 8, 7 står det: Det (kjødet) er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. I nynorskbibelen av 1978 står det: Vår vonde natur bøyer seg ikkje for Guds lov. Og Nytt liv-parafrasen gjengir verset slik: Den har ikke adlydt Guds lover, og kommer aldri til å gjøre det.

Etter v. 16b er det klart av vi må innse at alt mitt, min bønn, strev, liv og gode gjerninger er urene. Bare tanken på å kunne bli ren og frelst, er uren og lovisk. I kap. 3, 10 sier Paulus her at de som prøver på det, er under forbannelse. Det er altså ikke bare vranglærerne som er det, kap. 1, 6-9. I kap. 2, 19 tales om å være død for loven, og i denne sammenheng er det å innse vår egen hjelpeløse og fortapte stilling. Jfr. Rom. 7, 10 og Fil. 3, 7. I Jobs bok har vi dette spørsmålet: Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud? Det er umulig av oss selv.

3. Rettferdig ved troen.
Så kommer det soleklare svaret: Rettferdiggjort ved tro på Kristus, 16b. Dette lærer et menneske sent. Paulus selv levde alltid i erkjennelsen av at han var en synder, og det gjorde ham ydmyk. For han hadde også lært at Jesus kan gjøre dette underet. Troen er ingen gjerning som vi skal vise fram for Gud. Å tro er ikke å få noe til eller at kristendommen skal lykkes for meg. Troen er her å gi opp alt eget strev, og så krype til Jesus på korset og rope om hjelp. Det vil si å kapitulere og erkjenne at dette får jeg ikke til.

Da skjer det noe. Gud kler oss i Kristi rettferdighet som han kjøpte til oss på korset. Det var det salmedikteren hadde sett: Gud for alle riker dømmer selv og sier: Denne, han er fri! Og Pontoppidan slår fast at "Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet." Da er vi frikjent fra alle synder vi har gjort og kommer til å gjøre. Vi er blitt fullstendig fri fortiden og vårt eget strev og står hellige og fullkomne for Gud.

Og hvorfor kan det skje? Ene og alene på grunn av korset på Golgata og Jesu død der og hans senere oppstandelse. Jesus er svaret på alt. "Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid." Vi har nå fått en gyldig rettferdighet som vil holde i dommen. Nå behøver du ikke lenger å frykte eller være redd døden og Guds dommedag. Du er allerede frikjent av Jesus.

Ren og rettferdig, himmelen verdig,

er jeg i verdens frelser alt nu.

Ordet forkynner at mine synder

kommer han aldri mere i hu.

Takk og pris, du store Gud for denne frelse.

Gal. 2, 20.

Kristi kors.

Gal. 2, 20.

Her er en mektig forkynnelse av Kristi kors, og om vårt eget liv i forhold til det. Det handler om hva Gud har gjort i Kristus og om oss som Guds folk. Men det er egentlig et vitnesbyrd av og om Paulus – ja, om slik alle troende har det.

1. Kristi kors.

Det som skjedde med Jesus Kristus der, det skjedde også med deg og meg i overført betydning. Jesus døde på grunn av synden og var ferdig med den. 1. Pet. 4, 1. Vi har mange bibelsteder som sier det. I Gal. 3, 13 står det f. eks. at han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved å bli en forbannelse for oss. Det er sterke ord. Og i 1. Pet. 1, 18-19 skriver Peter at vi er løskjøpt med Kristi blod, som blodet av et lyteløst lam.

Korset var offerstedet der Guds sønn ble ofret for våre synders skyld. Friheten i Kristus er vår mest dyrebare skatt, kap. 5, 1.

Da Jesus døde, tok han vår synder på seg. Han gav seg selv for våre synder, kap. 1, 4 og 2, 20. Da skjedde forsoningen. Ordet betyr et dekke eller skjul. Jesus ble dømt for vår synd og tok dem bort og fjernet dommen fra oss ved å bli dømt selv. Slik var han vår stedfortreder. Og på den måten er synden nå skjult.

Dette er vår frelses grunnvoll. Det kostet has liv og død. Og i Sangboken står det slik: Det kostet Jesus dyre blod å frelse meg en dag. Det er vårt vitnesbyrd og vår trygghet.

2. Vårt liv.

Jeg lever ikke lenger selv, sier Paulus. Han har fått et nytt liv, det er Kristus som lever i meg. 2. Kor. 5, 14f. Han må også leve selv, men det livet lever han i troen på Kristus. Da er det hans gjerning som teller, ikke hans eget strev. Men her taler han bare om sitt forhold til Gud og dermed sitt evige ve og vel.

Når det gjelder vårt liv sammen med mennesker, har vi et ansvar. Og det er flersidig. Vi skal leve rett som en kristen, og vi skal vitne for dem om troen og prøve å vinne dem for Gud.

Vårt liv her i verden er ikke alltid lett. Her er mange farer i verden og fristelser til synd og verdslighet. Men det er ikke likegyldig hvordan vi lever. Slik har vi et ansvar for vårt hverdagsliv. Slik var det nok også for de første kristne. Det ser vi av de mange formaninger i hvert eneste brev i Bibelen. Det hadde ikke vært nødvendig om kristenlivet var perfekt og det gikk liksom av seg selv. Ef. 4, 1ff er et slikt eksempel.

Men vi ser også at Paulus og andre forfattere i Bibelen viser til Jesu gjerning på korset, også som kraft til livet i verden. Det ser vi av Rom. 12, 1ff. Der formaner han leserne ”ved Guds miskunn”. Det er grunnlaget og det er måten vi lever på.

I tillegg til vårt eget liv, har vi et ansvar for hele verden. Det høres veldig alvorlig ut. Og det er det. For hele verden ligger i det onde, står det. Og denne ufrelste verden er på vei mot fortapelsen. Jesus sa før han forlot verden at vi var vitner for dem og skulle vinne noen for himmelen. Det er misjonsoppdraget. Alle folkeslag er innbefattet i det, Mat. 28,19. Her er vi sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Det vil vi også minne hverandre om nå.

Kristus lever i meg, og jeg lever i troen. Slik er en kristen.

Gal. 3, 1.

Kristus malt som korsfestet.

Gal. 3, 1.

Paulus undret seg over galaterne. De hadde vendt seg bort fra evangeliet og gikk tilbake til lovtrelldommen. De var forhekset og uforstandige ved å forlate Kristus og evangeliet for å gå til noe som var dårligere. Slik kan det gå for en kristen og i en kristenflokk.

Her blir vi også minnet om en annen sannhet for oss kristne. Selv om Kristus er blitt forkynt rett og godt, slik Paulus hadde gjort, kan det gå galt. Vi skal ikke alltid skylde på predikantene, selv om de står i en nøkkelposisjon.

Paulus hadde forkynt Kristus på en særlig levende måte. Han hadde malt Kristus for øynene på leserne. Han hadde talt om synd og nåde, helliggjørelse og frelse fra dom og evig død. De hadde nok skjønt budskapet, for de hadde begynt rett, v. 3.

Frelsen formidles og skjer ved forkynnelsen av Guds ord, ikke ved kunst og opptrinn og underholdning av ulike slag. Og forkynnelsen skal være enkel og lettfattelig, men ikke uten salt. Luther har sagt noe treffende om dette: ”Når jeg ville ta hensyn til Melanchthon og andre doktorer i mine prekener, utrettet jeg ingen ting godt. Men jeg taler enkelt for de ulærde, og det behager alle.” (Forordet til hans Huspostill, dansk.)

Paulus viste også hva Guds ord sa. Han bruker noen ganger Israel som eksempel: Slik Gud handlet med dem, slik vil han handle med oss. Slike hendelser i GT er også gode illustrasjoner på frelsen. Det er ”anskuelsesundervisning” som forteller at slik gjør Gud.

Hva sier Det gamle Testamentet om Jesus frelse? Her tenker vi på Messiasprofetiene og andre bilder på frelsen. Plassen tillater bare noen få slike her. Men mon ikke Paulus har brukt noen av dem?

1) Skinnklær.

1. Mos. 3, 21.

Dette skjer etter syndefallet og etter at menneskene ble vist ut av Edens hage. Nå var de overlatt til en helt annen verden. Inne i hagen hadde de vandret omkring nakne uten å skamme seg over noe. Etter syndefallet skjønte de straks at de behøvde å skjule seg, selv om de bare var to. De forstod at de også var nakne for Gud, åndelig talt. De hadde gjort Gud imot og syndet og hadde derfor skyld og skam innfor Den hellige.

Dermed gjorde de i stand noe å skjule seg med – av fikenblad (1. Mos. 3, 7). Men det var for lite. De måtte ha en annen kledning enn den de selv hadde laget. Da er det Gud griper inn – og gjorde kapper av skinn, står det, v. 21. Det må jo bety at et dyr måtte dø, etter vår egen erfaring og tanke. Om det ikke er en profeti om Messias, er det i alle tilfelle et godt bilde på det Jesus gjorde: Han skaffet oss en rettferdighet som gjelder for Gud. Der kan vi skjule oss og være frimodige.

Og Bibelen sier direkte at Jesus var et lam – likesom slaktet. Åp. 5, 6. Så kunne Adam og Eva skjule seg i det som Gud hadde gjort. Jesus er vår kledning og vår rettferdighet. Det ville gjerne Paulus fortelle til galaterne – de som prøvde å gjøre noe selv til frelse.

2) Et menneskeoffer.

1. Mos. 22.

I dette kapitlet leser vi om Abraham som Gud ber om å ofre sin egen sønn, Isak. Han skulle dø. Derfor går han tre dager til Moria berg i Jerusalem. Alteret ble laget i stand, og gutten ble bundet og gjort klar for et offer.

Det var en alvorlig stund, og Abraham har nok hatt sine tvil og tanker om dette. Men var lydig – og trodde Gud. Og det var troen som reddet Isak. Gud grep inn i siste øyeblikk. Og da så også Abraham redning: en vær stod faktisk tett ved dem. Gud hadde nok plassert ham der.

Nå skulle dyret bli ofret, og han var stedfortreder for Isak. Han døde på alteret, og Isak gikk fri. Det må være et av de vakreste og mest tydelige bilder som GT har på frelsen ved siden av det neste vi skal se på. Bibelen taler mye om at Jesus Kristus døde i vårt sted og for oss. Og det gjelder alle mennesker på jord. Paulus sier i 2. Kor. 5, 14f at han døde for alle. Det er en bibelsk hovedtanke.

”Han tok din plass den gang dødsdommen falt, og derfor er nåde for deg.”

Da er du og jeg fri. Grunnen er ikke at vi er bedre enn andre eller har gjort noe som fortjener frihet. Det er alt sammen av nåde.

Isak gikk nok hjem med takkesang i hjertet, og kanskje sa han noe til faren også. Også Abraham var nok glad ved denne tanken. En annen var død i stedet for gutten! Det ville Paulus at galaterne skulle vite og bygge sin frelse på.

3) Påske.

2. Mos. 12.

Israels folk hadde vært i Egypt i mange, mange år. I den første tiden hadde de hatt det godt. Det var redningen for dem å komme dit fra hungersnøden i deres eget land. Men en ny konge behandlet dem strengt og gjorde hele folket til slaver, med unntak av Moses.

Men Gud hadde ikke glemt sitt folk. Israel var skapt og utvalgt på en spesiell måte til å være hans eiendomsfolk. Derfor ville han sørge for en utfrielse fra fangenskapet og hadde planen klar: De skulle til Kana’ans land der Abraham hadde bodd.

Og redningen var ganske enkelt et lam. De skulle slakte det og stryke blodet på dørstolpene. Når dødsengelen gikk gjennom dette syndens land, skulle blodet være tegn på at de gikk fri. Ordet påske betyr forbigang, og nå skulle døden og dommen gå forbi Israels folk. Når jeg ser blodet, sa Herren, v. 13. Da slo frihetsklokkene.

Her er vi midt inne i vår påske og ordet om Jesu blod som renser fra all synd, 1. Joh. 1, 7. Og det kan han gjøre fordi han kjøpte oss fri med sitt eget blod, Åp. 5, 9. Mange sanger taler om dette, slik som denne: Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.

Dette hadde galaterne hørt, og Paulus hadde nok talt om dette til dem. Hvordan kunne de gå bort fra sin frelser da? Det er rett og slett uforståelig. Det er jo selve kjernen i den kristne tro, uten den er vi ingen ting. Da sitter vi alene igjen med vårt eget liv og alle skrøpeligheter og synder. Kjære galater: Hvordan kan du for late det?

4) En knust Frelser.

Jes. 53.

Jeg tror ikke vi tar feil om vi sier at Paulus også hadde talt over Jes. 53 i Galatia. Det er et vidunderlig kapittel, nesten som om vi står ved Golgata langfredag. Der står mye om frelsesverket. Her stanser vi bare ved uttrykket: Han ble knust for våre misgjerninger, v. 5, og: det behaget Herren å knuse ham, v. 12.

Å knuse er å ødelegge, slik vi kan knuse en vakker skål. Jesus kom som Guds Sønn, feilfri og syndfri på alle måter. Men han ble gjort til synd ved å ta på seg våre synder. Som Luther sier: Jesus var den største synder i verden. Det behaget Gud å behandle ham slik, fordi det var en eneste måte vi kunne bli frelst på. Jesu død er den eneste utvei fra fortapelsen for oss. Derfor måtte han bli forbannet i vårt sted, Gal. 3, 13.

Jesus gjorde det på korset da han ropte: Det er fullbrakt! Joh. 19, 30. Nå var veien åpnet. Og dette sa galaterne nei takk til! De hadde mer tillit til sine egne gjerninger og sin lovoppfyllelse.

Det er vel ikke slik med noen av oss?

Da må vi gå tilbake til begynnelsen, der vårt liv med Gud begynte. Det var ved bekjennelse av synden og tro på Jesus. Ikke noe annet kunne hjelpe oss da. Slik er det også gjennom hele livet. Vi blir bevart som kristen ved denne avhengighet av Jesu død og blod.

Takk, Fader, at du var så god,

Mot Adams falne ætt.

Du frelste oss ved Lammets blod

Og gav oss arnerett.

Gal 3, 2.

Ånden ved troens forkynnelse.

Gal 3, 2.

Emnet ut fra dette tekstordet er: Ånden ved troens forkynnelse. Jeg skal ikke tale om alle sider ved Den Hellige Ånd. Det har vært skrevet flere bøker om Ånden som kan studeres av interesserte. Jeg skal heller forsøke å svare litt på spørsmålet: Hvorledes får et menneske Ånden m.m.?

Emnet er altså hentet fra Gal 3, 2 der det står: "Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt (1930: høre troens forkynnelse)?

I vår tid er det mye tale om Ånden. Vi lever på en måte i den tredje artikkels tid i dobbel mening. Noen ganger blir det talt om Ånden på en slik måte at kristendom-og liv blir lovstrev - der selve evangeliet om Ånden blir borte i strev for å få Ånden. Man kan også lett blande sammen Ånd og sjelelige og rent menneskelige følelser. Når vi mennesker er så ulike på dette plan, er det klart at folk kan føle seg utenfor og oppleve unødige kriser ved uklar tale om Ånden.

Jeg tror vi kan tale om tre forhold ut fra emnet: Om å bli frelst, å bli bevart og å bli brukt av Gud. Innebygd i de to siste delene finner vi så en side ved helliggjørelsen som har med Ånden å gjøre.

1. Å bli frelst
har noe med Ånden å gjøre. Ja, i dette verset betyr det å bli frelst det samme som å få Ånden. Disse to uttrykkene er faktisk her synonyme. Det ser vi av sammenhengen. I v. 3 sier Paulus om leserne: De begynte i Ånd, dvs. de ble frelst. Det var begynnelsen. Og i v. 6-7 er det tale om å bli rettferdige for Gud slik Abraham ble rettferdig. Det skjedde ikke ved at han kunne holde loven som ikke var gitt da. Men det skjedde ved tro på Herren. Rom 8, 9 sier at den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke ham til. Frelse og Guds Ånd hører altså nøye sammen.

Hovedspørsmålet er: Hvordan skal jeg bli frelst? Her står frontlinjen i teologi og kristendom. Slik har det vært og slik vil det bli. Paulus kjempet hardt nettopp om dette, både i Galatia og andre steder. Han kjempet mot loviskhet, gjerningsstrev og religiøs fromhet som frelsesgrunn.

Og hvis dette er hovedsak til alle tider, vil Djevelen sette alt inn på å rydde det ut. Han vil gi uklare svar på et klart spørsmål. Og han setter inn sitt største angrep på den viktigste læren. Og der bruker han den mest utspekulærte list. Satan vil forføre menneskene - både til synd og falsk kristendom. Resultatet blir likt: en evig fortapelse.

Galaterne begynte i Ånd - ved at de fikk malt Kristus som korsfestet, v. 1. Det skjedde ikke ved mer eller mindre vellykket malerkunst eller skulpturverk som folk er så opptatt av i dag, og der det sømmelige ofte blir nedskrevet på grunn av kunstnerisk frihet.

Nei, det skjedde ved forkynnelsen. Paulus hadde selv vært i Galatia (Apg. 18, 23). Han hadde talt evangeliet til dem. Da talte han om Kristus korsfestet for folkets synder. Han skildret forsoningsverket på Golgata langfredag. Dette trodde de. Det var begynnelsen.

Kristus korsfestet ei annet jeg vet, han brakte soning da døden han led. Han er min frelse, min glede og fred. Inntil i dag, til i dag.

Dette betyr: Et menneske blir rettferdig for Gud ved å høre om Jesu frelse og ta imot ham. Det er nok. Når hjertet fester tillit til ordet om Jesus, går det over fra død til åndelig liv. Og det kan bare skje da, ved å høre i tro (slik prof. Frøvig oversatte verset). Det er den eneste løsning for synderen.

Du skal intet gjøre for å frelse få, Nei, blott Ordet høre, hvile deg derpå.

Det er også mitt vitnesbyrd. Slik skjedde det. Jeg fikk erfare og se at jeg ikke kunne gjøre noen ting for å bli frelst. Men så fikk jeg høre ordet om Frelseren, og det løste meg.

Det er som når en får en arv. Du hører testamentet blir opplest - og tror det som står der. Mitt navn er med der. Arven gjelder meg. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Testamentet er skrevet og bevitnet og dermed avgjort før. Jeg har vært med på dette. Men en ting måtte jeg da: Jeg fikk et skjema tilsendt om arven, og det måtte jeg skrive under på og slik ta imot arven. Det er troen som blir født i hjertet.

Det som frelser et menneske i dag som før, er å høre ordet om Jesus som hang på et korset. I dødsstunden ropte han: Det er fullbrakt. I en engelsk oversettelse av Rieu står det: "Oppgaven er fullført." Det er altså ikke mer å gjøre. Alt er gjort for lenge siden. Når synderen hører det, hvisker Ånden i sjelen: Det er din frelse, nå er du fri.

Men nettopp her ligger en snikende fristelse: Å legge noe til av mitt eget. Jeg vil prøve å gjøre noe i tilllegg til Guds gjerning. Vår gamle natur er ikke lat når vi blir vakt ved Guds Ånd. Og fristelsen er: Jeg MÅ jo be, og forbedre meg, bli alvorlig, gi noe til en god sak, leve et fint liv osv.

Så skjer det som står om Hagar i Gal. 4, 24: Hun føder barn til trelldom. Denne hendelsen bruker Paulus om åndelige spørsmål, altså om åndelige treller. Og i Gal. 1, 7 sier han at noen har forvirret dem og forvrenget Kristi evangelium. Det kan vi gjøre på flere måter, f. eks. ved liberal teologi, slik f. eks. Helge Hognestad og Jacob Jervell har gjort i vårt land. Men det kan også skje ved å blande mennesketanker inn i Guds ord om troen og frelsens vei.

Det må være et grunnsyn både for oss personlig og i det misjonsarbeid vi står i: å bevare friheten i Kristus, slik at folk virkelig blir frelst ved vår virksomhet og ikke blir åndelige treller. For ingen blir frelst uten å se Jesus i troen. Og her må vi alltid vente kamp i Guds rike.

Jakob skrev et brev, noen mener det er skrevet før møtet i Jerusalem i år 49 (f. eks. Mar. Jørgensen). Der står i kap. 1, 25: Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det .... Her ligger løsningen for en synder: å få se inn i evangeliet. Det skjer når vi hører ordet om Jesus og tror det. Hører så lenge at hjertet får tillit til Jesus. Jakob hadde nok sett hemmeligheten i evangeliet og visste hva frihet var. Brevet er ikke en "strå-epistel", som Luther mente en tid. Det er ikke sammenblanding av lov og evangelium vi har her. Det er ordet om Jesus han skriver om. Poenget er å se inn i hva Guds ord sier om frelse og Ånden.

Dette stemmer fint med Rom. 10, 17: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører (1930: av troens forkynnelse). Den frelsende tro og dermed Ånden kommer eller blir født i hjertet når Jesus blir forkynt og tatt imot.

Dette stemmer godt med Augustana art. V: "Formidlet ved Ordet og sakramentene blir nemlig Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i den som hører dette evangelium."

Vi får altså Ånden ved å tro evangeliet. Da blir vi også døpt med Ånden. Her kan vi sitere Ø. Andersen: "Åndsdåp er et annet ord for gjenfødelse." Alle som er født på nytt har Ånden og er døpt med Ånden. Det kommer tydelig fram i 1. Kor. 12, 13: "Vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme. Disse "vi" er ikke noen spesielle kristne. Det taler om alle troende. I kap. 1, 2 har vi adressaten til brevet: "Til den Guds menighet som er i Korint, altså til alle troende der - og tillike med alle dem som på ethvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn."

De åndsdøpte er altså alle som på ethvert sted tror på Jesus. Og kap. 12, 13 står på det sted der forskjellene mellom de kristne er nevnt: alle har ikke samme nådegave. Men, sier han, alle er døpt med Ånden. Vi skal ikke vente på en ny opplevelse av åndsdåp, eller en andre velsignelse, som det også heter. Vi skal lese i Guds ord at vi er døpt med Guds Ånd når vi tror og eier Kristus. Så blir jeg frigjort når Ånden åpenbarer Kristus som min personlige Frelser og sier at det er nok.

2. Å bli bevart som kristen.
Det er det andre i denne sammenhengen, dvs. som svar på spørsmålet: Hvorledes eier jeg Ånden som en kristen?. Og det skjer på den samme måten. I dette ligger også noe av vår helliggjørelse og vokster som kristen. Jeg sier noe, for dette er ikke det eneste som kan sies om helliggjørelsen. Den Hellige Ånd må bevare oss og skape vokster i vårt kristenliv. Her skal vi bare nevne to ting:

a) Å bli bevart som kristen skjer ved stadig å se på Jesus i evangeliet. Vi skal alltid på nytt ta imot hans frelse. Det blir å leve i troens forkynnelse. Eller som Jakob skrev: Å se inn i frihetens fullkomne lov hele livet. Jeg kan ikke bli bevart uten å leve av og i Ordet om Jesus.

Og her blir vi aldri utlært og ferdig. Det blir en livslang skole der jeg alltid må bruke kristendommens ABC, og jeg kan aldri ta den siste eksamen her i livet. Vitnesbyrdet får vi først utleveret ved himmelporten.

Nei, her blir det den samme lekse hver dag: Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry. Vi må aldri bli fornøyd med oss selv og la noe av vårt eget telle med i regnskapet: Ikke mine mange år som kristen, ikke tjenesten i Guds rike eller noe annet.

Galaterbrevet handler nettopp om det å fortsette som en kristen eller veien videre. Det ser vi i v. 3 etter teksten vår: Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød (eller i menneskeverk)? Galaterne hadde hørt noe, også etter at Paulus var reist fra dem. Men da hadde de hørt en feil forkynnelse. Det var kommet nye predikanter til dem som ikke bare talte Kristi ord og hans gjerning. De talte også om loven som nødvendig til frelse. Ved siden av troen måtte de holde Mose lov. Når folk hører en slik tilleggsforkynnelse, blir det skapt en ny "tro" i dem. Det er troen på at jeg må gjøre noe i tillegg til ordet om korset og det gamle evangeliet.

En slik forkynnelse kan få flere former. Her var det jødisk lov, men det kan også være en bestemt fromhet, gjerninger, moral eller nådegaver for å være en sann kristen.

Hvis galaterne lot seg omskjære etter Mose lov, ville ikke Kristus gagne dem mer. Ja, de ble skilt fra Kristus og falt ut av nåden. Kap. 5.

Det er sterke ord om å holde forkynnelsen og troen ren. Og det gjelder for alle Guds barn. Og dette viser hvor nøye vi skal være med hvem vi lytter til. Det er ikke ufarlig å gå på møter hos sekter og ulike samfunn.

Derfor skal Guds barn leve av korsets ord. Da Paulus talte om sin forkynnelse i Korint, sa han i 1. Kor. 2, 2 bl. a.: Jeg ville ikke vite noe annet iblant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Paulus talte nok om flere andre ting, som om Israel, formaning og praktisk helliggjørelse. Dette ordet skal ikke brukes til å legitimere en ensidig forkynnelse som vi av og til hører. Det har ikke støtte i Guds ord. Forkynnelsen skal være allsidig. Men som grunnvoll for troen ville ikke Paulus høre noe annet enn korset og blodet. Men det er en grunnvoll som holder hele livet.

b) Åndens tukt og ledelse.
En annen siden ved det å bli bevart er å la Ånden tukte og lede oss i livet. Det er litt av Åndens frukt i et Guds barn. Det betyr at vi lar Ånden få rett når han minner oss om synd og svikt i livet. Det betyr å la Jesus få rom i vårt liv hver dag.

Det kalles også å bli fylt av Ånden, Ef. 5, 18, eller negativt: å ikke gjøre Ånden sorg, Ef, 4, 30. Det er to sider av samme sak. Og det er grunnen alvorlige ord om vårt liv med Gud som ingen kan tale lett om. Å være fylt av Ånden er ikke følelse og ekstase, store ord eller tegn og under. Der er mer denne bønnen:

Jesus styr du mine tanker,
Jesus la meg leve så
at hvor jeg i verden vanker
et Guds barn jeg være må.

En som er fylt av Guds Ånd vil la Guds Ord få styre både ens indre liv og det ytre. Fylden av Guds Ånd sier altså noe om den plass Jesus får i livet mitt. Lina Sandell skriver et sted: "Lat sanningsanden reinsande i hjarto koma inn". Den negative side av dette er å gjøre Ånden sorg, Ef. 4, 30. Det skjer ved all slags synd og ulydighet, både i hjertet og i det ytre liv. Det er å leve på kanten av sannheten, i en åndelig gråsone der en vil diskutere med Gud og mennesker om hva som er rett og galt, og selv bestemme grensene mot verden. Vårt liv og vår munn kan såre Guds Ånd. Da behøver vi å høre mye - av evangeliet. Det er veien til kraft og styrke i denne striden.

3. Bli brukt av Gud.
Det tredje vi kan tale om i denne sammenheng er tjenesten for Gud. I Gal. 5, 22 tales om frukt for Gud og i kap. 6, 2 om å bære hverandres byrder. Det er eksempler på tjenesten.

På dette punktet er kanskje folk i dag mest uklare og usikre når det tales om Ånden. Noen mener visst at her må vi ta et steg lenger, få mer av Ånden om tjenesten skal bli rett. Det er ikke nok det vi fikk første gang.

Og det er sant: Sann tjeneste kan jeg ikke utføre av meg selv. Jeg kan ikke bli utdannet til det eller øve meg opp til sann tjeneste for Gud - selv om det i seg selv er viktig. Men den egentlige kraften er Guds Ånd.

Da kan vi spørre: Hva er det å bli brukt av Gud? Og svaret må være: Det er å få lede sjeler til Jesus. Det er å være med i arbeidet der Jesus frelser og bevarer mennesker. Og her mener vi alle sider ved kristenlivet, også det diakonale.

Når denne nøden griper oss, vil vi spørre slik: Hvorledes går det til? Svaret er som før: Ved troens forkynnelse. Guds Ånd må vedkjenne seg det arbeidet vi gjør. Og da må det skjer etter Guds ord. Og det skjer når synden blir avdekket og blottlagt og sjelen blir løst fra den i Jesu blod. Da gråter vi over oss selv og fryder oss i frelsen full og fri: Tenk, dette er for meg!

I en gammel årbok for NLM (1958) skrev en kretssekretær: "Det er altfor lite fryd og gråt på våre samvær." Mon ikke det er sant også nå - et halvt århundre senere?

Hvorledes skal det skje? Det har alltid vært et viktig spørsmål. Svaret ligger i et sangvers: "Det skal ei skje ved kraft og makt, men ved din Ånd som du har sagt." Hvem skrev denne sangen og når?

Mannen var Gustav Jensen, som Ivar Welle kaller "Norges mest ansette prest." C. Fr. Wisløff skriver om ham: Han "utøvet en umåtelig innflytelse i den norske kirke." Året var 1902 - tro-tre år før den store vekkelsen i Oslo i 1905 ved Albert Lunde. Welle skriver at han gikk på disse møtene, og der nede ved døra i Calmeyergatens Misjonshus satt Gustav Jensen "som et forsvinnende punkt i massen". Kanskje han tenkte: Nå skjer det jeg skrev i sangen. Det er ikke ved mennesker, men ved Guds Ånd. Den gangen ble skarer frelst, og jeg har selv snakket med folk som gikk på disse møtene. Lunde var ikke luthersk, men han talte klart om selve frelsesspørsmålet. Og det var hans kall og oppgave.

Hovedsaken er at folk blir frelst og bevart. Og "det er Den Hellige Ånds gjerning". Da Kornelius ble frelst, skjedde det slik. Apg. 10-11. Peter talte Guds ord, og da falt Ånden over dem som hørte ordet. Guds ord skal forkynnes ved en åndsbåret og ydmyk forkynnelse i troen på at det er sant. Det er slik som det står skrevet.

Derfor må vi få kandidater både fra presteskoler og bibelskoler og misjonsskoler som vet mer en selve teologien. De må ha et brennende hjerte. Rom. 12, 11. Gjennom tidene har det vært mange slike. Skal arbeidet i Guds rike gå fram i verden, må det samme skje nå. Det er ikke nok med effektive planer og strategier. De må også eie den ydmykhet og avhengighet som Ånden gir. I oss selv er vi unyttige tjenere. Det er Gud som gjør alt.

Må Gud hjelpe oss til å leve der i Ånden - og bli brukt av Ham for å redde noen fra evig fortapelse.
Amen.

Gal 3, 1-5.

Begynt – fullendt?

Gal 3, 1-5.

I dette avsnittet taler Paulus om selve hovedsaken i brevet og i menighetene i Galatia. Her er han inne på kristenlivets begynnelse og dens fortsettelse. Galaterne hadde begynt rett, det er det ingen tvil om. De hadde levd i tro på Jesus som sin eneste frelser og redning fra dommen. Men hvordan hadde det så gått videre?

Hovedspørsmålet nå var: Er Jesus nok hele veien, til vi når himmelen? Eller må det til noe ekstra etter en tid som kristen? Er det slik at vi kan og må hjelpe til om livet med Gud skal være rett?

Her er det viktig å si at det ikke var det moralske livet i verden som var tema. Der var nok Paulus og menigheten enige. Men spørsmålet var: Har jeg det rett med Gud – uten å gjøre noen ting? Må vi ikke følge de jødiske ritualer og lover, de er jo gitt av Gud. – La oss se litt mer på denne kristenflokken og hva de hadde opplevd.

1) Kristenlivets begynnelse.

Hvordan ble disse menneskene kristne? Paulus sier det klart i v. 3: Dere begynte i Ånd. Og det forklarer han med flere uttrykk her. De hadde fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet, v. 1. Det må bety at de hadde hørt en klar forkynnelse om det Kristus gjorde på korset. Og det hadde de tatt imot i tro.

De fikk Ånden ved å høre troen forkynt, v. 2. Ånden betyr her i hovedsak at de ble frelst, og å høre troen betyr at de trodde det de hørte. Slik hadde de allerede opplevd mye, v. 4. Å høre er et omfattende ord, som egentlig betyr at en får det en hører, sml. Ef. 1, 13 og Kol. 1, 6.

De hadde altså hørt en rett og sann forkynnelse. Det stod ikke på taleren denne gang – det var Paulus. En levende og grundig forkynnelse om Kristus og hans frelsesverk hadde ført dem til tro og til live med Gud. Og Paulus hadde bare forkynt dette for ham. Han krevde ingen ting i tillegg. Det var nok å tro.

Da fikk de Ånden. Og det betyr ikke en ny pinsedag, men rett og slett at Ånden viste dem at Kristus var deres frelser. Det kan vi ikke forstå med vår tanke, og vi kan heller ikke arbeide oss fram til en visshet om frelse. Det kan bare Den hellige Ånd gjøre for oss.

Her nevner ikke Paulus en eneste gjerning som de måtte gjøre. Han taler heller ikke om at de må følge Mose lov med omskjærelse og jødiske helligdager og oppfylle de plikter Moses la på jødefolket. Det var av forberedende karakter.

De begynte i Ånd, v. 3. De ble frelst ved å lytte etter Åndens røst – om synd og nåde. Det er en rett begynnelse. De så sin synd, og de hørte om Kristus som nettopp døde for synden og oppstod for oss. De grep dette i tro som sin eneste redning.

2. Veien videre?

Hvorledes gikk det så etter en tid? Det er viktig. Hva sier Paulus om det i dette brevet?

De var uforstandige og forhekset, v. 1. Det ble de ved en ny forkynnelse. Selv om de hadde sett Kristus malt for sine øyne som korsfestet, skjedde det med dem. Å bli forhekset i denne forstand betyr å bli lurt. De så ikke og forstod ikke rett. Og det skjedde ved en annen slags forkynnelse.

Her ser vi betydningen av forkynnelsen, og hvor viktig det er å vite hva vi hører. Det vil påvirke oss. Forkynnelsen kan ta fra oss troen og den åndelige forstand.

Det kan være forgjeves og til ingen å nytte, v. 4. Paulus var usikker, kanskje var det forgjeves det arbeidet han hadde gjort for dem. Men ennå var det tid å snu! Det gjelder om å nytte nådens tid i alt og forstå sin besøkelsestid. Luk. 19, 44.

Hvis det ikke skal bli for sent og ikke være forgjeves, må vi følge Guds frelsesvei og bare lytte etter det som Skriften sier. Det er tydelig i dette tilfelle.

Hva var så galt med galaterne? Her er det et overmåte viktig spørsmål. Paulus sier at de begynte rett, men ville fullende i kjød, v. 3. Det er fortsettelsen, voksteren og utviklingen i troslivet. Egentlig er det ikke vokster, for den forutsetter alltid en rett tro.

Men her ville galaterne gjøre noe selv for å bli bevart som kristne. De mente at visse gjerninger var nødvendige. Og det er ganske naturlig for et vanlig menneske å regne med seg selv om noen gjerninger. Det er helt uforståelig for menneskene at alt skal være nåde.

Dette viser at frafallet er nær for de beste. Når vi ikke vil leve av bare nåde, går det galt. Bare slik kan vi fortsette å være Guds barn. Galaterne mente at de måtte holde Mose lov og la seg omskjære for å være sanne kristne. Derfor sier Paulus i fortsettelsen så strengt og tydelig her: ”Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro skal leve.” v. 11. Se også kap. 5, 2 der Paulus har talt om friheten i Kristus: ”Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.” Han taler altså om lovens gjerninger.

3. Hvor går veien?

Svaret er enkelt: Å leve hele livet i tro, av nåde på grunn av Kristus. Troen er nøkkelen, og at alt er alltid av nåde.

Deretter er det viktig å høre alt Guds ord. Da går en ikke så lett feil. Vi skal lese og høre om vår synd og tilstand i denne verden. Og om troen på Jesus og nåden. Hele livet behøver en kristen å bli minnet om Guds nåde og Jesu frelsesverk. Det er vår åndelige mat.

Men vi skal også være villige til å høre formaningene og følge dem. Da får du et bedre liv og lever bedre i verden. Men vi skal aldri bygge på det vi selv gjør. Kristendommen er Kristus alene. Men i denne verden er vi lys og salt og vitne. Der vil formaningene hjelpe oss.

Jesu ord i Joh. 14, 6 har mer innhold og tyngde enn vi kanskje ser ved første øyekast: Jeg er veien, sier han, og sannheten og livet. Ja, alle dager er han veien for oss. Må Gud velsigne hver og en av oss til å være hos ham. Amen.

Gal 3, 5-11.

Frelst ved tru.

Gal 3, 5-11.

Det er ei lov i Guds rike at trua frelser oss. Då står ho i motsetnad til lova og gjerningane våre. Og her brukar Bibelen m.a. Abraham som døme. Han vart gjort rettferdig ved tru, står det. Og alt då vart det sagt at heidningane også skulle bli frelste ved tru. Det er berre ein veg til frelse.

Å få Anden er ikkje kjensler og ekstase eller store opplevingar. Me blir frelste ved tru. For då viser Anden oss til Kristus og hans verk. Å få Anden blir difor eit uttrykk for å verta frelst. Gud vil visa oss at det ikkje er me som får det til. Alt er hans verk.

Luther har sagt i kommentaren til Galatarbrevet: Frelse ved tru er hovudartikkelen i den kristne trua. Også fornya i kristenlivet vårt skjer ved å tru. Heile livet er eit trusliv der me har tiltru til Gud og hans gjerning. For å få den, må me missa trua på oss sjølve. Det heng nøye saman.

Kva er tru? Her vil me stansa ved nokre sanningar om det.

1. Tru er det motsette av lova.

Tru og gjerning utelukkar kvarandre. Me kan ikkje gjera noko til frelse. Om du oppfylte boda så godt du kunne, var det ikkje nok. Me vil aldri grei det fullkome. Gjerningane er ubrukbare, sjølv om dei er kristelege og gode. Det kan vera bøner, offer og eit fint liv her i verda. Det kan ikkje frelsa oss. Me må avskriva alt vårt eige og sjå heilt bort frå oss sjølve.

Eigentleg er det slik at me ikkje kan gjera ein einaste ting til frelse. Men det er vanskeleg for oss å sjå klårt. Tollaren i templet såg det, Luk. 18, 10ff. Han visste at han var ein syndar og vona berre på Guds nåde. Det er den rette innstillinga.

2. Alt er forgjeves utan tru.

I v. 4 talar apostelen om at det kan vera forgjeves for lesarane. Og grunnen var og er at Gud berre reknar med tru når han skal frelsa og gjera oss rettferdige. Alle offer til Guds rike, religiøse opplevingar og det du har vore før som kristen t.d. kan ikkje vera grunnlag for frelse. Du kan ikkje lagra noko i ditt liv for å bruka det for Gud når du møter han.

Manna i GT er eit godt døme på dette. Dei måtte henta manna kvar dag og kunne ikkje gøyma han til neste dag – med unnatak av sabbaten 2. Mos. 16, 4ff og Joh. 6, 31. Dei skulle gå ut på marka kvar dag og sanka det dei trong den dagen. Elles ville det rotna bort og vera skadeleg. Dette var midt i øydemarka. Sabbaten var Guds dag då dei ikkje skulle arbeida, og difor gjorde Gud eit unnatak for den dagen.

Jesus seier i Joh. 6, 35: Eg er livsens brød. Slik samanliknar han seg sjølv med manna. Å verta fornya i kristenlivet er å sjå han på nytt. Det er å sjå seg sjølv som ein like stor syndar nå som tidlegare, ja, kanskje du ser endå meir synd nå. Og så får du tru at Jesus er frelsar også i dag.

3. Tru er tillit til Guds ord.

Og denne tillit strekk seg også til det som synest å vera umogleg. Hebr. 11, 1-3 seier noko om det. Ved tru skjønar me at verda var skapt ved Guds ord, står det. Det er ein av dei ting som folk ikkje kan skjøna.

Eit anna døme er Abraham, som Paulus nyttar. Gud hadde gjeve han ein umogeleg lovnad: Han skulle få eit barn med Sara, sjølv om begge to var svært gamle. Kunne det gå an? Etter menneskeleg tankegang var det umogeleg. Ein nittiåring kunne ikkje føda born – slik var det altså også på den tida.

Men Abraham kjende Gud og visste at då måtte han gripa inn med eit under. Det er tru. Då viste Abraham at han hadde tillit til det Gud hadde sagt, og tanken hans rett seg inn etter det. Tru er å tru at det urimelege kan skje. Det er vanskeleg for tanken, men likevel sant.

Slik er det med frelse og fornying. Her kan me fylgja Abraham. Me syng slik: ”Gjør du som Abraham gjorde…”

4. Ved tru blir me rettferdige.

I v. 11. siterer Paulus eit ord frå profeten Hab. 2, 4 som prov på rettferdiggjeringa ved tru: ”Og at ingen vert rettferdiggjort for Gud ved lova, er klårt, for: Den rettferdige av tru, skal leva.” Det er siste setning som står hjå profeten.

Det er i grunnen eit underleg rekneskap. Eg har mykje synd og urett i meg, ja, berre synd. Og så skal eg bli fri alt dette utan å gjera noko slag. Det stemmer ikkje med vår menneskeleg tankegang. Men slik reknar Gud. Han overfører heile si rettferd til syndaren som kjem og trur på Jesus. Og all mi synd tok han på seg på krossen.

5. Trua kjem av å høyra.

Me kan ikkje arbeida oss opp til å tru eller tvinga trua fram. Galatarane vart frelste ved å høyra trua forkynt, v. 5b. Det er ”troens forkynnelse”, som det stod før. Og i Rom. 10, 17 skriv den same Paulus: ”Så kjem då trua av forkynninga som ein høyrer, og forkynninga som ein høyrer, kjem ved Kristi ord.” I den gamle nynorskbibelen frå 1938 sto det slik: ”So kjem då trui av forkynningi, og forkynningi ved Kristi ord.” Me kan og ta med oss omsetjinga frå 1978 bokmål: ”Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.”

I alt dette ser me klårt samanhengen mellom trua og Guds ord, og særleg ordet om Kristus. Når evangeliet om han får lyda klårt, vert trua fødd i hjarta. Me får tiltru til dette ordet om Jesus død og oppstode. Det tenner ein gneiste i oss, og me får klynga oss til den frelsa han kjøpte til oss. Ja, det er i grunnen sjølve ordet om Jesus som grip slik tak i oss at me ser: Der er vår frelse.

Spørsmålet er då berre om me vil ta imot det, seia ja og takk. Og det er inga lovgjerning, det er vårt enkle svar som når me får ei gåve. Takk, seier me. Har du gjort det når det gjeld frelsa?

Gal. 3, 11.

Rettferdighet.

Gal. 3, 11.

.
Den lutherske reformasjonen begynte offisielt 31. okt. 1517. Munken Martin Luther slo opp sine berømte ”teser” på slottsdøra i Wittenberg. De handlet mye av avlat, som var en katolsk uskikk der man kort sagt betalte for å få syndenes forlatelse. Hovedtonen i reformasjonen var uten tvil tanken om rettferdighet for Gud ved tro av bare nåde. Her teller ingen gjerning med. Det er hovedsaken for et menneske, noen annen vei til Gud finnes ikke. Derfor møter vi denne tanken mange ganger i Bibelen, særlig NT. Vi nevner bare: Gal 3, 11; Hebr. 10. 38; Fil. 3, 9; Hab. 2, 4; 1. Mos. 15, 6; og flere ganger i Romerbrevet.

Her kan vi bare ta med noen få sider av tanken om rettferdiggjørelsen:

1. Vi har ingen rettferdighet.
Dette er klar tale i Bibelen. Rom 3, 10 sier: Det er ikke én rettferdig, enn ikke en. Det er sitat fra Salme 14 og 53, slik er det også tydelig i GT. Vi har en menneskelig rettferdighet som kan være bra mellom mennesker. Men vi har ikke den rettferdighet som gjelder for Gud.

Å være rettferdig i Guds øyne er å være slik Gud vil ha oss og krever av oss. Det betyr at en slik rettferdighet er lik Guds rettferdighet. Vi må med andre ord stå i et rett forhold til Gud.

I Bergpreika sier Jesus: Vær da fullkomne, likesom deres far i himmelen er fullkommen. Mat. 5, 48. Og i v. 20 i samme kapittel sier han: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet, kommer dere aldri inn i himmelriket. – Slik taler Jesus. Og slik må det være.

I ei ordbok blir ordet ”rettferdig” forklart slik: Det er å være uten lyte, du kan ikke bli bedre. Grunnen er ganske enkel: Gud krever vårt hjerte og ikke bare våre gjerninger. Du skal elske Gud og hans vilje av et helt hjerte og av lyst til det. Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan. Det strekker ikke til. (Og hva tid gjør vi egentlig så godt vi kan?)

Vi må med andre ord ha mer enn en ytre rettferdighet og et bra liv. Vi kan ikke møte Gud i dommen bare med det. Når vi ser det, oppdager vi at vi egentlig er fattige tiggere. I ei skatteliste fra 1711 i Vikedal står det om en familie: ”Børnene går omkring og betler (tigger). Slik er vi åndelig talt.

2. Vi behøver en annen rettferdighet.

Det er en rettferdighet som vi ikke kan skaffe oss selv. Alt det vi gjør, blir et lappverk. Menneskene er syndige også på den måten at vi ikke kan gjøre noen ting rett. Vi er rett og slett ikke i stand til det. Det må altså komme noe nytt.

Både GT og NT taler om en ny tid og om Messias som skulle skaffe folket frelse. Og denne frelse er ved tro og uten gjerninger. Verset i kap. 1, 17 står fire ganger i Bibelen: Hab. 2, 4; Gal 3, 11; Hebr. 10:38 og Rom. 1, 17.

Tro er motsetning til gjerninger. Ved troen får vi en ny rettferdighet, vi gjør ingen ting. Og dette er meningsløst for fornuften. For der heter det bare å gjøre, mens Skriften taler om å høre. Å tro er å kapitulere og ta imot. Det er tillit til Gud, tillit til at det Gud sier er nok. I Gal. 2, 16 heter det: ”Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.”

Det er som å gå til lege. Du overgir deg i hans hånd, fordi du mener og tror at han kan sitt fag. Du har tillit til at han kan gjøre deg frisk.

Gud rettferdiggjør oss ikke ved å omskape oss slik at vi blir bedre moralsk sett. Katolsk lære om en inngytt nåde handler om det. Nei, vi tror at Gud gjør det på en annen måte. Han erklærer synderen som rettferdig og sier til oss når vi kommer: Du er rettferdig. Da tilregner han oss sin egen rettferdighet. Vi blir ved troen som Gud når vi står for hans åsyn. Sangeren sier det slik:

Gud for alle riker,

dømmer selv og sier:
Denne han er fri!.

Han er tod

i Jesu blod.

Satan, synd og død må rømme,

hvem vil meg fordømme?

Gud tar fra oss alle våre synder som skyld på grunn av Jesus død på korset. Pontoppidan så klart her når han skriver i sin forklaring: Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Dermed gir Gud oss ei ny fortid, ikke bare ei ny framtid.

Noen bibelord viser mer av dette. Da Stefanus ble steinet, sa han i sin bønn til Gud: Tilregn dem ikke denne synd. Apg. 7, 60. Og i Rom. 4, 1-8 skriver Paulus om de som ikke har gjerninger og likevel blir frelst ved tro. Først bruker han Abraham som eksempel og sier at han trodde Gud og det ble tilregnet ham som rettferdighet. Gud kunne ikke bruke en eneste gjerning hos Abraham. Det gjorde han heller ikke hos David når han sier: Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd. Og saligheten består i at Gud tilregner oss sin rettferdighet. Jfr. Sak. 3, 4.

Dette gjelder deg som tror. Gi opp din tro på deg selv og fest din tillit til Kristus. Der får du alt uten å prøve å forbedre deg. Da kan du av hjerte synge: Ren og rettferdig, himmelen verdig ….

3. Vi skal leve ved tro.

Begynnelsen på kristenlivet er ved tro på Kristus. Men det er også fortsettelsen. Vi lever hele livet i tro på Jesus. Bare troen gjelder for Gud gjennom hele livet. Profeten Jesaja skriver: Hør, så skal deres sjel leve. Jes. 55, 3. Derfor må vi fortsette å høre og ikke tro at vi kan det teoretisk. Å høre evangeliet er som mat for legemet.

Gjennom hele livet kommer denne tanken igjen at vi skal hjelpe Gud og gjøre noe selv. Det kan lett føre oss inn i den vranglæren som galaterne var i: De begynte i ånd ved å tro evangeliet. Men så fortsatte de i kjød ved gjerninger. Gal. 3, 1-5 er en advarsel til oss.

Hele livet er nåde. Vi er like fattige nå som første gang vi kom til tro. Hør derfor mye om Jesu død og sår – og lev der. Det er vår lutherske arv. Det er rett kristendom.

4. Livets rettferdighet.

Ordet nåde betyr også dette: Vi lar oss tukte av nåden til å leve rett sammen med andre mennesker. Tit. 2, 11f er et fint ord her. En sann kristen lar seg lede av Ånden til å gå Guds vei. Rom. 8, 13-14. Den veien er å følge Bibelens ord og budskap. Guds rettferdighet i oss skal bære frukt og vise seg i vårt liv. Dette skal vi ikke blande sammen med lovgjerninger og tro at vi skal hjelpe Gud eller skaffe oss en egenkapital ved himmelporten. Men vi skal på den måten få lov å hjelpe andre til å se hva frelse er. Det er livets rettferdighet. Det er lys og salt for å lede andre til Jesus. Må det bli vår store bønn og nød gjennom livet.

Amen.

B i b e l-k u r s

fredag 14. januar 2011

Galaterbrevet

Gal. 1, 1-5.

De kristne.

Gal. 1, 1-5.

Gal 1, 6-12.

Gal 1, 6-12.

Gal. 1, 13-17.

Gal. 1, 13-17.

Gal. 2, 1-14.

Gal. 2, 1-14.

Gal 2, 15-16

Rettferdiggjort

Gal 2, 15-16

Gal. 2, 20.

Gal. 2, 20.

Gal. 3, 1.

Gal. 3, 1.

Gal 3, 2.

Gal 3, 2.

Gal 3, 1-5.

Gal 3, 1-5.

Gal 3, 5-11.

Gal 3, 5-11.

Gal. 3, 11.

Rettferdighet.

Gal. 3, 11.

Blogger:

Om meg