Forsoningen hos Peter.
I. Bakgrunn.
Vi kan særlig tale om to slags bakgrunnsstoff for Peter i denne sammenheng: Det gamle testamentet og Jesu forkynnelse.
1) Profetier og forbilder i GT.
Som jøde kjente Peter uten tvil Det gamle Testamentet. Han hadde sikkert vært med på ofringer i templet i Jerusalem og deltatt i synagogegudstjenesten i sin hjemby.
Tempeltjenesten og ofringene var forkynnelse ved hjelp av forbilder og handlinger med dypere innhold enn den synlige.
Jes. 53.
b) Forbilder.
2) Jesu forkynnelse for apostlene.
Mat. 20, 28; Luk. 18, 31-34.
Det er tydelig at Jesus har talt om sin død for disiplene, Mat. 16. Og han har vist han skulle bli et offer og et løsemiddel.
II. Peters bekjennelse.
1) Broren Andreas' vitnesbyrd. Joh. 1, 42.
Peter er i en unik situasjon med hensyn til sin omvendelse. Han ble ført til Jesus av sin egen bror, Andreas.
2) Joh. 6, 68ff.
Mange trakk seg da bort fra Jesus og disiplene. Det gir Jesus anledning til å sette disiplene på en virkelig tøff prøve. Vil også dere gå bort? spør han. Joh. 6, 66-71.
3) Mat. 16: I Cæsarea Filippi.
Du er Messias.
4) Mat. 17.
De er på "tabor" der Jesus ble forklart for tre av disiplene, Peter, Jakob og Johannes. Guds røst lød fra himmelen: Dette er min Sønn.
III. Peters forkynnelse i Acta.
Her må vi begrense oss til det han sier om forsoningstanken når han taler om Jesus.
1) Pinsedag, Apg. 2.
Det er de som har drept Jesus.
Men denne Jesus seiret over døden idet Gud reiste ham opp!
2) En helbredelse. Apg. 3.
Årsaken til Jesu død ligger altså ikke hos noen få jøder eller romerske soldater. Den ligger i alle menneskers synd. Også nå siterer Peter GT, nemlig Abrahamsprofetien, v. 25, i rekken av alle profetene fra Samuel av. Ordet er interessant på flere måter.
3) Hos Kornelius i Cæsarea, Apg. 10-11.
Noen utleggelse av Jesu død finner vi ikke her. Troen "kom" da Peter talte, leser vi. Her kan vi regne med at Peter talte om Jesus slik han alltid gjorde. Underforstått vil Jesu død høre med her.
IV. Peters første brev.
Vi skal altså bruke første Peters brev som grunnlag for talen om Jesu forsoning her.
Hovedtanker i brevet.
Første Peters brev har flere hovedtanker. Først forsoningslæren, lidelsestanken og helliggjørelseslæren.
Hva har så lidelse med forsoningslæren å gjøre? Nettopp i slike trengselstider behøver de kristne en trygg og sterk grunn å stå på. Colosseum og Circus Maximus i Rom led mange martyrdøden.
Forsoningsteologi.
Den hovedtanken vi skal arbeide spesielt med i dette brevet her er læren om forsoningen. Det betyr her hva Jesu død betyr for et menneske. Vi kan ikke vente at alle sider ved læren skal komme fram i et kort enkelt brev. Men det er overraskende hvor mye Peter har skrevet om saken i en så kort "avhandling". Kan litt av årsaken være at nå føler han at han har kort tid igjen. Her gjelder det å nytte tiden og gi maksimalt til vennene som er "spredt omkring". Det er kort tid igjen før han selv skal gi sitt blod som vitne om Frelseren han engang fornektet. Det skal ikke skje denne gang. Nå har han en trygg grunn å stå på. Det vil han formidle videre. Og slik kan han bli til hjelp for andre lidende brødre som kanskje var fristet til å gi opp.
1) Kap. 1, 2: oversprengt med blod.
Forsoningstanken finner vi allerede i andre vers: "De som er utvalgt slik Gud Fader forut hadde bestemt, og ved Ånden innviet til lydighet og til å bli renset ved Jesu Kristi blod."
Det uttrykket som er av interesse her er: "til å bli renset ved Jesu Kristi blod." Slik er i sak både NO-78 og NB-88. Hva betyr det?
Oversettelsen fra 1930 hadde her uttrykket: "oversprengning med Jesu Kristi blod." Det er en mer ordrett gjengivelse av det greske uttrykket på grunnteksten: "rhantismon haimatos Iæsou Christou". Mange eldre oversettelser følger i sak vår eldre oversettelse av 1930, det gjorde også Ungdomsoversettelse, 1959, og NT på moderne norsk (Acta-utgaven, 1973). Oversettelsen før denne var mer som 1978, mens en gammel oversettelse fra 1699/1738) har: "til Jesu Kristi blods bestenkelse", altså saklig lik 1930.
Disse oversettelsene kan innebære nyanser i fortolking og forståelse, selv om sluttresultatet i noen grad blir det samme.
Hva sier fortolkerne til dette?
Trygve Bjerkrheim skriver sin fortolkning (i Bibelverket, 1976) ut fra grunnteksten og oversettelsen av 1930 - det var før 1978-bibelen var kjent. Han tolker verset i likhet med Odland m. fl. om den daglige syndenes forlatelse. Og det er selvsagt en renselse som rettferdiggjør i sak de nyere oversettelser. Odland skriver om dette: "at de altid paanyt skulde faa sig tilegnet dette blods sonende kraft i og med den daglige syndsforlatelse." Med en slik forståelse kan man altså oversette med det mer fortolkende ordet "rense".
A. M. Stibbs har derimot et videre perspektiv på ordet. Og enda grundigere går W. Grudem fram. Begge fører ordet tilbake til GT og slik "oversprengning" med blod skjedde der. Ved de fleste offer ble offerblodet "sprengt" på alteret og ikke på folket som er tanken hos Peter.
I GT ble blodet sprengt på folket ved tre anledninger. Grudem mener de to første faller utenfor rammen i Peters brev og reserverer det for den siste del som saklig blir lik renselen og syndenes forlatelse. Stibbs vil derimot kunne inkludere alle.
a) For det første ble blodet sprengt på folket da pakten på Sinai ble opprettet (2. Mos. 24, 5-8; jfr. Hebr. 9, 19). Ved å skrive om "oversprengningen" kan Peter med dette ha tenkt på opprettelsen av den nye pakt og lesernes del i den. De ble Guds barn og fikk del i pakten ved blodet. Senere skriver han tydelig at de ble "frikjøpt med Kristi blod" (kap. 1, 18f.).
b) For det andre ble blodet sprengt på folket da Aron og sønnene ble innviet til prestelig tjeneste, og det innebar også direkte adgang til Guds nærhet som Stibbs peker på (2. Mos. 29, 21; 3. Mos. 8, 30; jfr. Hebr. 10, 19-22). Og Peter skriver i kap. 2, 9 at de allerede er et "kongelig presteskap". Han overfører altså tanken om prestedømmet på de troende.
Grudem utelukker disse to betydningene ettersom Peter skriver til mennesker som allerede er troende. Og det bygger han på at Peter skriver om oversprengningen som siste punkt etter helliggjørelsen og lydigheten mot Kristus.
Logisk er det rett. Leserne er allerede gjenfødt (v. 3). Både helliggjørelsen, lydigheten og renselsen hører kristenlivet til. Derfor vil han reservere det til det siste punktet:
c) Blodet ble sprengt på en spedalsk når han ble renset (3. Mos. 14, 6-7). Den spedalske måtte leve for seg selv og rope: Uren, uren, når han møtte folk. Spedalskhet kan bety andre slags hudsykdommer, og Grudem mener det er et godt eksempel som kan anvendes på all urenhet som ødelegger samfunnet med Gud.
Nå kan man innvende at dette bilde også halter. Spedalskhet er også et bilde på synd som fører mennesket bort fra Gud. Det er en dødelig og uhelbredelig sykdom som ikke bare taler om et forstyrret samfunn med Gud. Det taler om å leve borte fra Gud i frafall. Slik sett kan også "renselsen" her bety en ny begynnelse på kristenlivet.
Ut fra denne argumentasjonen er det ikke så opplagt at sprengningen her betyr den daglige syndsforlatelse selv om det nok inkluderer det. Peter kan godt ha minnet dem om noe de allerede er når han skriver slik i innledningen. Selve hilsningsordene hans betyr også dette. Han ønsker dem nåde og fred, men det betyr ikke at dette var ukjent for dem. Og når han taler om hellighet og lydighet innebærer ikke det at leserne ikke var hellige og lydige.
Det går derfor an å se på dette innledningsordet som en sammenfatning av hovedtankene i brevet: som utlendinger og fremmede var de gjenstand for hat, men likevel var de utvalgt av Gud. I dette livet levde de i helliggjørelse og var kalt til lydighet og å leve i det sonende blod. Det innebærer ikke bare daglig renselse ved å få nye synder tilgitt. Det betyr å leve sitt kristenliv på paktblodets grunn. Det er Jesu verk som er grunn for tro og liv og vi behøver alltid å bli minnet om det sonende blod og den nye pakt vi er kommet inn i. Og som "prester" for Gud må vi også alltid på nytt bli minnet om hvordan vi ble det, også det ved blodet.
Det er altså mulig å se uttrykket "oversprengning med Jesu Kristi blod" som et samlebegrep for det en kristen har fått i Kristus. Hele treenigheten er ellers nevnt i dette verset. Og Stibbs peker på at oversprengningen står sist og mener det taler om at vi behøver renselsen til livets slutt.
Luther skriver til dette verset slik: "Å oversprenge betyr å forkynne at Kristus utgjøt sitt blod, går i forbønn for oss hos sin far og sier: 'Kjære Far, her ser du mitt blod som jeg utgjøt for denne synderen.' Hvis du tror dette, er du oversprengt."
Uttrykket taler altså om blodet i vid mening og ordbildet er hentet fra GT. Det taler om offeret og Jesu død for syndere og om det daglige behov for blodets rensende kraft.
2) Kap. 1, 18-19: frikjøpt med Kristi blod.
I første kapittel finner vi også et par andre vers med klar henvisning til Jesu forsoning: "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (kap. 1, 18-19).
Også her står blodet i sentrum, her som betaling eller pris for vår løskjøpelse. Det er til dette verset Luther skriver så pregnant: "Denne skatt er så kostbar og edel at menneskenes tanke og sinn ikke kan forstå det. Bare en dråpe av dette uskyldige blod ville være mer enn nok for hele verdens synd." Den siste setningen har han ikke ganske funnet på av seg selv. Han henviser der til en gammel latinsk salme av Thomas Aquinas: Adore Te devote der en setning lyder: "En dråpe (av Kristi blod) kan frelse hele verden fra alle forbrytelser."
Flere uttrykk er her viktige. Først må vi understreke sammenhengen dette står i. I denne del av kapitlet og brevet taler Peter om helliggjørelse og om å vandre i hellig frykt mens de er utlendinger (jfr. v. 1). "Det sterkeste motiv til en ferd i frykt, v. 18, er tanken på hva det kostet å kjøpe dem fri, og hva de er frikjøpt fra" (T. Bjerkrheim). Det er slik ordet om forsoningen settes inn her, ikke som en løsrevet læresetning. Og når apostlene ofte bruker denne læredelen slik, skal vi ikke vente at de utvikler alle sider ved den på hvert sted.
Ettersom dette er satt inn i sammenhengen om vår vandring som fremmede her på jord, har trolig Smeaton rett når han sier: "Ordene er brukt i en slik form og sammenheng at de skal vise til den første påske i Egypt og befrielsen som fulgte." Det gir en mektig bakgrunn for Peters ord, og vi må forutsette at Peter kjente det Exodus som skjedde ved Moses. Jødene feirer det hvert år.
I forbindelse med påsken er det riktignok ikke brukt uttrykk som å kjøpe fri. Men beskrivelsen av lammet stemmer godt med 2. Mos. 12, 5.
En annen viktig bakgrunn er Jes. 53 som vi kommer tilbake til.
Vi må her undersøke de viktige uttrykk som er brukt i avsnittet. De kaster lys over hva Jesu forsoning er.
a) "Forgjengelige ting" er fthartois på gresk, i sing. fthartos. Det kan bety både dødelig og forgjengelig, noe som forgår i motsetning til det som består, er varig. Det tilsvarende ordet i Vulgata er "corruptibilis" (lat.). Tanken er at gull og sølv ikke er varige verdier selv om de er verdifulle i vår tidsalder. De er ikke forgjengelige etter jordisk regnemåte. I åndelig sammenheng er de derimot ubrukelige.
b) "Løskjøpt" er her et hovedord, på gresk elytråthæte, aor. pass. indik. av lytroå. Verbet betyr å forløse, å kjøpe fri med en pris, frigi mot betaling. Det er et meget illustrerende uttrykk. Det er brukt om å kjøpe fri en trell fra fengsel eller trelldom ved å betale en løsesum. Slik var ordet kjent blant hedningene, bl. a. etter Platon. For jødene ville bildet av utgangen fra Egypt være mest talende. Da var det Gud som befridde folket. Men også der er tanken om befrielse mot betaling kjent, som i 2. Mos. 21, 30.
Det beslektede substantivet lutron betyr befrielsesmiddel eller løsepenge. Det bruker Jesus i Mat. 20, 28: "Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." Det forklarer grunnen til at Kristus kom: han var ikke herre i den forstand at andre skulle tjene ham. Han var selv tjeneren som skulle tjene og gi sitt liv. Det siste ordet taler om død, gi sitt liv i døden. Løsepenge er prisen og hensikten med døden: Ved sin død skulle han frigjøre verden fra slaveriet under synden, fra fangenskapet under Satan og fra dødsdommen på grunn av synden. At han gjorde det for mange innebærer ingen restriksjoner eller begrensinger i Kristi gjerning som kalvinistene hevder.
Mange står her i motsetning til den ene, Jesus selv. Han døde ikke for seg selv eller til egen fordel, men for andre, de mange andre.
Et parallellord er også Tit. 2, 14: "For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet..." I NO-30 er brukt verbet "forløse oss". Og på gresk står her lytråsætai, aor. mid. konj. av lytroomai med samme stamme som lytroå ovenfor. Kristi forløsning er altså en utfrielse fra all urett.
c) "Kristi dyrebare blod" - timiå haimati leder tanken til to forhold. Blod taler om offer. Både jøder og hedninger var kjent med det. Et liv skulle gis som soning for synd - det er blodets sterke tale. Adjektivet dyrebar viser oss verdien av offeret. For blod og liv har ikke alltid den samme verdi. De fleste bryr seg lite om de trår på et lite kryp eller slår en flue ihjel. Det blodet har ikke verdi for dem. Blir derimot kjeledyret drept ved et uhell eller med vilje, blir følelsene helt annerledes. Og blir så deres lille barn drept av en råkjører, blir sorgen nesten umenneskelig. For deres blod og liv var så dyrebart. - I Guds øyne er intet så dyrebart som hans egen sønns liv. Kristi dyrebare blod står for den høyeste livsverdi. For her lider og dør Guds egen sønn.
Ordet timios er også brukt andre steder om noe kostbart. Jakob bruker det f. eks. om bonden som "venter på jordens dyrebare grøde" (Jak. 5, 7). Høsten for bonden var selve livsgrunnlaget for ham. Uten den ble det hungersnød i en naturalhusholdning. Så "dyrebar" var den. Og uten Kristi blods forløsning er menneskeheten fortapt. Så viktig er blodet.
d) Kristus blir så sammenlignet med et lam: (som) "blodet av et lam uten feil og lyte". Selvsagt må tanken her ledes til offertjenesten i den gamle pakt - og den var i full virksomhet i Jerusalem da Peter skrev brevet. Dermed kan hele offertjenesten i templet (og det tidligere tabernaklet) klinge med her. For en jøde må det ha vært nesten utenkelig å ikke se parallellen. Og vi må forutsette at noen i disse menighetene (kap. 1, 1) var jøder. Allerede pinsedag var det folk fra disse områdene (Apg. 2, 9). Som sagt var også hedningene kjent med offertanken. Dessuten var de - nå 30 år etter Jesu død - sikkert opplært i hovedtanker i GT som var deres eneste skriftlige bibel. Det er derfor sannsynlig at de har kjent noen paralleller fra GT.
Parallellen med påskelammet er åpenbar. Også der skulle det brukes et lam som offerdyr, og ikke til alle offer ble det brukt. Påske ble feiret hvert år, og bare det gjør denne hendelsen godt kjent. Man mener også at de kristne i Lille-Asia (som Peter skrev sitt brev til) har feiret sin kristne påske samtidig med den jødiske påske som var 14. Nisan, og at dette var en urkristen skikk.
3) Kap. 2, 24f: Kristus bar våre synder.
Det tredje stedet vi må stanse for er kap. 2, 21 og 24: "For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel... Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten."
Det står midt i et avsnitt der Peter både taler om det kristne liv med mange formaninger og der han fører Jesus inn som eksempel. Her er to vers som taler om Jesu gjerning.
1. Jesus led for dere, v. 21. Verbet her (gr. epathen) står i aor. akt. ind. av paschå: å lide. Aorist viser til en bestemt handling i fortid. Verbet refererer trolig til hele Jesu liv som en lidelse, men med særlig vekt på påsken og hans død. Teologisk er det den som får vekt. Se ellers til kap. 5, 1.
Det er to lesemåter for ordet å lide - se om dette under kap. 3, 18.
2. Jesus bar våre synder, v. 24. Verbet "å bære" er her anænenken, aor. akt. ind. av anaferå: å bære bort, å ta opp. Verbet er ikke det samme som i Joh. 1, 29, som kan betraktes som et parallellsted her. Likevel har ordene så store betydningslikheter når de brukes teologisk at de kan betraktes som synonymer. Begge steder gjelder det å bære noe til et annet sted. Overført brukes begge ord om Kristi gjerning.
Dette verset er ellers et meget innholdsmettet vers teologisk som vi må se på, ledd for ledd.
(a) Kristus ("han") er framstilt som den syndfrie i versene foran. Med det er det også sagt at dette ikke er et menneske. I v. 4 ble han kalt "den levende stein" som ble forkastet av mennesker, selvsagt med henvisning til Salme 118, 22f. Og dette verset mener vi taler om den kommende Messias. Det samla budskap om Kristus også i dette brevet viser at han må være noe mer enn et menneske. Han er Gud.
(b) Kristus bar våre synder. Frivillig tok han synden på seg, han tok ansvaret og bar all dom og nødvendig straff. Jfr. Gal. 3, 13.. "Våre" må her bety hele verdens, både sett i lys av Bibelens budskap ellers og fordi det ikke er gjort noen reservasjoner. Peter taler generelt og universelt.
Bakgrunnen for verset er trolig profetien i Jes. 53, som Uwe Holmer o. a. peker på. Å bære synden er å ta ansvaret for den og få den bort.
(c) Han bar den på sitt legeme, som offer slik dyret ble brent. Det er betydningsfullt. Det må tale om lidelsen som skjedde i legemet. "Han ble betraktet som om han hadde vært en synder, forat vi skulle betraktes som om vi ikke hadde syndet," sier Barnes.
4) Kap. 3, 18: Kristus led for synder.
I kap. møter vi også et viktig vers med flere deler av forsoningslæren: "For Kristus selv led døden for syndenes skyld, en gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende..." (kap. 3, 18).
1) Det første vi skal merke oss her er at uttrykket "led døden". På grunnteksten er her to lesemåter som saklig betyr det samme, men som kan vektlegge tanken noe ulikt. - Textus Receptus (her brukt Stephans utg. 1550) har verbet epathen, aor. ind. akt. av paschå: å lide. Som oversettelse av dette har så f. eks. King James oversettelsen: Kristus har lidt for synden. Den reviderte greske teksten til engelsk Revised Version følger samme lesemåte, det gjør også Nestle-Alands 26. utgave av gresk tekst. Men Tischendorf (8. utg.) f. eks. bruker den andre lesemåten: apethanen, også aor. ind. akt. men av apothnæskå: å dø. Nestles tidligere tekst hadde også det (25. utg.).
Det har altså variert en del med forståelsen av grunnteksten her, noe som viser usikkerhet. Den ene teksten sier direkte at Jesus døde for synden, mens den andre understreker at han led for den.
NO-78 har trolig forsøkt å kombinere disse to lesemåtene ved å oversette: led døden, mens NO-30 og NB-88 oversetter direkte fra TR: Kristus led. Vulgata har derimot den andre lesemåten: Kristus døde for våre synder (pro peccatis nostris mortuus est). Innholdsmessig blir det ens: Kristus led og døde for synden. Det var hans oppgave og mål med inkarnasjonen. "Han døde altså ikke for sin egen sak, men utelukkende for andres, for å fri dem fra syndens skyld og makt og sette dem i evig frihet" (T. Bjerkrheim).
2) Det andre vi må understreke er sammenhengen ordet står i. Peter har talt om de kristnes lidelse etter en formaningsdel. De led ikke forgjeves, det var "bedre" å lide som rettferdig enn som urettferdig (v. 17). Dette stadfester han så i v. 18 ved å vise til Kristus: Han led en gang. Bengel sier om dette verset: "Det er bedre for oss å lide en gang med Kristus enn for evig å være uten ham." Dette skulle tale for at uttrykket "lide" er opprinnelig her.
3) Jesu lidelse var en engangshandling. Det skulle tale for at ordet "døde" var opprinnelig.
I Hebr. står denne sannhet i forhold til og i motsetning til de mange offer i den gamle pakt, Hebr. 7, 27; 9, 28; 10, 10. Sammenhengen i 1. Peters brev taler om en annen side der som vist ovenfor. Likevel står sannheten fast at Kristus døde en gang og det skal ikke skje igjen. Dermed er syndens straff tatt for alltid.
4) Den rettferdige (Kristus) led for urettferdige (syndere). På gresk er dette et ordspill (som også kommer fram på norsk: dikaios hyper adikå. Her står den ene i kontrast til "de urettferdige" som må bety alle mennesker i hele verden til alle tider, ettersom intet menneske er rettferdig. Dermed er forsoningens universalitet uttalt. Kristus led for alle. Hans forløser-og frelsergjerning gjelder alle mennesker. "De urettferdige" er et talende uttrykk om menneskene. De er syndere i den forstand at de ikke eier rettferdighet og heller ikke gjør rettferdighet.
Hensikten var å føre oss fram for Gud. Det viser at Peter tar seg selv med både blant dem som var urettferdig og som ble ført fram til Gud i et nært og inderlig forhold.
Her er en del usikkerhet m.h.t. teksten, og det gjenspeiler seg i noen oversettelser. I NO-30 og NB-88 står det slik vi har skrevet her: for å føre oss fram til Gud. NO-78 har derimot: for å føre dere fram. Her er altså to lesemåter: oss eller dere. I det ene tilfelle tar apostelen seg selv med, og i det andre tenker han bare på leserne. Det har ellers liten betydning. Kristus led for alle, her er det bare spørsmål om adressaten.
5) Kap. 4, 1: Kristus har lidt i kjødet.
Det første verset i kap. 4 hører med her: "Når Kristus altså har lidd under sitt jordeliv, så skal dere væpne dere med denne tanken: Den som har lidd her i livet, er ferdig med synden." Verset står egentlig i sammenhengen fra kap. 3, 18. En del manus har et tillegg her: Kristus led "for oss", men man tror det er et senere tillegg påvirket av kap. 2, 21 og 3, 18. Teologisk er det selvsagt korrekt: det var for oss han led, ikke for seg selv eller tilfeldig.
To tolkinger er mulige ved særlig siste del av dette verset. Odland sier f. eks.: "Ved tanken på Kristi lidelse skal de overvinne sin naturlige lidelsesskyhet". Den som frivillig lir for Kristus, viser at han frivillig har brutt med synden og på den måten er "ferdig med synden". Lidelsen stålsetter altså viljen og gjør en troende fast. Her føres altså tanken tilbake til det som var sagt før om lidelsen. Luther legger også vekten på dette.
Andre legger vekt på at bindeordet hoti også kan oversettes "at" og finner innholdet i "tanke" i det følgende. "Det viser til at også Kristus væpnet seg med en tanke. Og denne tanken var ikke at han måtte lide, men at han - når lidelsen var over - for evig var 'ferdig med synden', med den lidelse som offerdøden for synden førte med seg" (T. Bjerkrheim, som heller til denne forklaring). Jfr. Hebr. 12, 2. Den samme tanken skal de troende ha, og det er et våpen mot det onde, også lidelsen.
Forstått slik har vi altså her et nytt ledd i Kristi lidelse og forsoning. Gjennom lidelsen så han fram mot lønnen og den evige herligheten som ventet. Og i fortsettelsen av denne tankerekken kommer nettopp ordet i kap. 4, 7: "Slutten på alle ting er nær."
Men vi kan spørre: er det nødvendig å velge mellom disse to tolkingene? Mon ikke begge tolkinger har en flik av innholdet i seg. Tanken på framtida er utvilsomt til stede, om lønnen som ventet og venter oss. Men samtidig er det utvilsomt en lidelse og en kamp for alle kristne. Og tanken på Kristi lidelser og seier for oss har alltid vært en kraft til å holde ut og til å leve et nytt liv.
6) Kap. 4, 13: Å ha del i Kristi lidelser.
I kap. 4, 13 tales om at dere kristne skal "glede dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet".
Ingen kan ha del i alle Kristi lidelser. Noen av dem var så eksklusive at bare han selv kan utholde dem. Det var lidelsen for synden (kap. 2, 24).
Men forfølgelsen er også en del av Kristi lidelser, dvs. de lidelser Kristus måtte tåle i sitt jordeliv fordi han var som han var og ved sin forkynnelse. Og disse lidelser vil også komme over alle sanne troende. Det er ikke likt til alle tider og på alle steder. Heller ikke i bibelsk tid var det slik. Det ser vi av Apg. 2, 47a i kontrast til Apg. 14, 22.
7) Kap. 5, 1: Vitne om Kristi lidelser.
Det siste kapittel begynner med å nevne Kristi lidelser: "Og nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares" (Kap. 5, 1).
Peter kaller seg selv en eldste, eller en med-eldste som det heter på gresk (sympresbyteros), det forekommer ikke andre steder i NT. Det forteller om ydmykhet, han setter seg ikke over noen andre. Han lever i bevisstheten om at alle står under overhyrden (kap. 5, 4).
Samtidig er han et vitne (martys) - det er både hans liv som kristen og hans forkynneroppdrag. Alt er med og forteller om det han tror på.
Så nevner han spesielt: han er et vitne om Kristi lidelser. Det er substantivet pathæmatån av samme rot som verbet i kap. 4,1 (pathontos), aor. akt. part. av paschå: å lide.
Substantivet "lidelser" står alltid i flertall i NT med unntak av Hebr. 2, 9.
Her hos Peter betyr det først og fremst at han var vitne til det Jesus Kristus led mens han var på jord. Da innbefatter det både lidelsen fra fariseerne og de skriftlærde o.a., påsken og til slutt døden på korset. Selv om det ikke er direkte bevitnet i NT, må vi anta at Peter stod i utkanten av folkemengden på Golgata langfredag og så det som skjedde. Han våget seg nok ikke inn til korset som Johannes.
Ordet vitne har også en kontinuerende betydning. Han skriver ikke bare om det han en gang var. Hele hans liv senere har han vitnet om dette og dermed om betydningen av det.
Hele Kristi liv var en lidelse. Men ordet brukes særlig om det som skjedde på korset.
V. Peters andre brev.
Forsoningsteologi.
a) Kap. 1, 4: de dyrebare løfter.
Det første ordet som kan tale om forsoning i dette brevet tør være kap. 1, 4: "Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter." Verset taler selvsagt ikke direkte om forsoning. Men ordet løfter (plur.) leder først tanken hen på Bibelens mange løfter i den gamle pakt. De gjaldt jødene som Guds utvalgte folk. De hadde del i løfter som hedningene var utestengt fra (Ef. 2, 12). Og det var store løfter om fred og frelse og en kommende Messias. Dernest tenker vi på løftene i den nye pakt. Her er alle grenser sprengt og hvert folk og hvert individ kan nå få del i alle Guds løfter. Og hvorfor er det mulig? Nettopp på grunn av forsoningen. Den nye pakt har de største løfter på grunn av Jesu død. Og derfor er de også de dyreste løfter - de kostet Jesu liv og død.
b) Kap. 1, 9: Renselsen fra synder.
Det andre verset vi kan stanse for er kap. 1, 9. Her står om noen som har "glemt at han er blitt renset fra sine tidligere synder". Her gjelder det altså syndenes forlatelse - enten man ser den i forbindelse med dåpen (Michael Green) eller etter syndsbekjennelse og tro. I bibelsk tid var nok disse to deler nøyere forbundet enn senere.
Men renselsen skjer i alle fall som et resultat av Jesu døds gjerning. Forsoningen er grunnlaget for syndsforlatelsen. Vi kommer ikke med egen fortjeneste, men i tro på at Jesu gjerning var for oss.
c) Kap. 2, 1: Den Herre som kjøpte dem.
Det ordet i dette brevet som taler klarest og sterkest om forsoningen er likevel kap. 2, 1: Vranglærerne skal "til og med fornekte den Herre som har løskjøpt dem".
Ordet er talende. Det nevner to forhold av betydning:
1) Vranglærerne fant det nødvendig å fornekte dette punktet i kristen tro og lære. Forsoningen er av så vital betydning at den må bort. Dersom noen får fordunklet dette leddet i vår tro, er veien åpen til frafall og direkte fornektelse.
Vranglærerne her er trolig gnostikerne som trolig hadde begynt å gjøre seg gjeldende, selv om den egentlige gnostiske bevegelsen opptrer senere.
Fortsettelsen av kapitlet viser at Peter særlig tenker på en libertinistisk livsholdning. Mange levde et liv der de nektet å la Jesus være herre i sitt liv. Men ettersom Peter tar fram forsoningstanken når Jesus skal beskrives, er det rimelig å se livet som frukt av en rett lære, dvs. troen på Jesus frelse som grunnlag for livet i dette tilfelle.
2) Selve hovedpunktet i forsoningen blir uttrykt med ett ord: løskjøpt. Det greske agoradzå betyr å kjøpe på markedet, her i aor. akt. part. Teologisk sier ordet at Jesus ("den Herre") kjøpte oss, underforstått fra den som tidligere eidde oss. Derfor kan oversettelsen "løskjøpt" forsvares. Ordet blir brukt i overført betydning om å forløse eller gjenløse og kjøpe fri. Slik brukes ordet i Åp. 5, 9: "For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer..." I Åp. 14, 3 finner vi det også brukt slik om noen som er "frikjøpt fra jorden". Paulus bruker det samme ordet med tillegget "og prisen betalt" (1. Kor. 6, 20; 7, 23). Og fra Åp. 5, 9 vet vi at prisen er Jesu blod.
Det gjelder altså Jesu forsoningsverk på Golgata. Peter utvikler ikke denne læren her videre. Han tar det åpenbart for gitt at leserne kjenner den og vet hva han mener med løskjøpelsen. Han har også skrevet temmelig utførlig i sitt første brev om det.
Reformerte teologer bruker også dette ordet for å underbygge sin lære om at Jesus ikke døde for alle mennesker, men bare for Guds menighet. Smeaton sier f. eks. at dette avsnittet på ingen måte bekrefter at noen annen enn den sanne menighet eller Kristi får er kjøpt ved soningsblodet. Luther sier derimot til dette verset at Kristus har gjenløst hele verden med sitt blod.
At Kristus kalles Herre her har relasjon til resten av kapitlet der nettopp ulydigheten står i sentrum.
